Jon Rognlien skriver (i tråden «APROPOS likestilling – bordellgrammatikk»):
«Vi har jo snakket en del om likestilling av likt og ulikt i ringen i
det siste. Blant annet om ord der kjønnsidentifikasjonen er uklar
(et/en snev).
Akkurat nå, her, denne vakre lørdagsmorgenen, sitter jeg og lurer på
om jeg skal skrive «en» eller «et» bordell – faktisk en/et
friluftsbordell. Guttu gir carte blanche – men jeg mangler dermed
rettesnorer – altså om det ligger noen markeringer å støtte seg til i
et slikt valg. Av typen et/en øl er vel utelukket, men kanskje noe
by/land-messig, gammelmodig/samnorsk?
Er det noen sterke følelser for bordellgrammatikk ute på ringen i dag?»
——————-Det siste viste det seg altså å være.
Jeg synes Jon stiller et interessant spørsmål: Når ordbøkene oppfører valgfrie former hvordan skal vi som brukere oppfatte det? Er begge former like brukelige i enhver sammenheng, eller er den ene foretrukket i språksamfunnet, enten helt generelt eller i visse sammenhenger (hvor prioriteten kanskje veksler?).
1. Hva er best, «en» eller «et bordell»?
Norsk riksmålsordbok anfører (som en av debattantene har observert) følgende om «bordell»: «en (sj. et)». Denne anførselen innebærer følgende råd til brukeren: Skriver De «en bordell, bordellen», er De i pakt med de fleste skrivende mennesker, skriver De «et bordell, bordellet» skiller De Dem ut som tilhørende et mindretall.
Nyere norsk-norske ordbøker anfører ingenting om frekvens; alle jeg har anfører bare at genus er valgfritt i ordet «bordell» – en el. et. Dette burde bety at man ikke setter seg i noen spesiell bås hva enten man skriver det ene eller det andre.
Søk på Google, norske sider, gir imidlertid et markant resultat:
bordellet: 280 treff
et bordell: 255 treff
bordellen: 46 treff
en bordell: 76 treff
Flertallet regner altså «bordell» som et et-ord. Ut fra det som er sagt til nå, må vi kunne oppsummere med at «en bordell» og «et bordell» er like uangripelige på norsk. Men vil man følge flertallet – og ikke skille seg ut – er «et bordell» å foretrekke.
Spørsmålet er så _hvorfor_ «et bordell» fortrekkes. Det tror jeg det går an å si noe om. Men for å svare på dette, må vi først få klarhet i hva grammatisk kjønn er for noe.
Her følger et forsøk på en utredning – for de spesielt interesserte.
2. Hva er genus?
Jeg foretrekker å bruke den tekniske termen _genus_ i denne redegjørelsen, fordi jeg tror det klarer tanken å holde «kjønn» utenfor en stund. Grammatisk kjønn, genus, har _i det store og hele_ så lite med biologisk kjønn å gjøre at vi lett blir ført på avveier om vi bruker ordet «kjønn» i slike sammenhenger.
På norsk må alle substantiver tilordnes et genus – av rent grammatiske grunner, ikke fordi vi føler et påtrengende behov for å ordne gjenstandene i verden inn i reelle grupper som tilsvarer deres reelle eller figurative primære og sekundære kjønnskarakterer.
De grammatiske grunnene er forholdsvis lett å forklare:
1) Substantiver har ulik _endelse_ i bestemt form entall alt etter hvilket genus de er tilordnet:
stol-en, vakt-a el. vakt-en, bord-et.
2) I entall samsvarsbøyes tilhørende ord ulikt etter hvilket genus substantivet er tilordnet:
en gammel-Ø stol, en el. ei gammel-Ø vakt, et gammel-t bord
stol-en, vakta er gammel-Ø, bord-et er gammel-t
den/denne gamle stol-en, den/denne gamle vakt-a, det/dette gamle bord-et
Når man gjerne sier at engelsk ikke har genus, er det fordi det ikke finnes noen slik _samsvarsbøyning_ der.
Når det faktisk finnes enkelt substantiver i norsk _uten_ genustilordning, er det fordi de ikke bøyes i bestemt form entall og ikke brukes sammen med tilhørende ord: Eksempler: (i) går, (i) fjor, (i) hjel, (i) fleng; opptøy-er, acessoir-er (bare i flertall).
Straks et substantiv opptrer i bestemt form entall eller med tilhørende samsvarsbøyde ord, MÅ det tilskrives et genus.
3. ‘Operative regler’ for genustilordning
Så er det altså slik at noen substantiver er tilordnet flere genus. Her kan det være snakk om betydningsforskjeller, som ved «felt-en»/»felt-et» (som kanskje må regnes som to forskjellige ord?) og «øl-en»/»øl-et» (samme ord, brukt i to litt forskjellige betydninger). — Men i mange tilfeller er det ikke snakk om betydningsforskjeller, og det er her vårt ord, «bordel-et/-en» kommer inn, sammen med «snev-et/-en», «gen-et/-en», «gardin-et/-en/-a», antagelig også «dop-et/-en».
Grunnen til denne siste typen vakling er at det _finnes_ ‘operative regler’ for tilordning av genus i norsk, men at disse ‘operative reglene’ er av en slik karakter at det ikke til enhver tid er mulig å se _hvilken_ regel det enkelte ord faller inn under.
(Jeg kaller reglene ‘operative’ for å markere at det ikke er noen som har fastsatt dem: de ligger i selve språksystemet, og er av en slik form at språkbrukerne ikke engang er seg dem bevisst.)
3a. Genus etter betydning
Én blant et vell slike operative regler er at substantiver som betegner _område, lokalitet, rom_ gjerne er et-ord.
Det gjelder f.eks. «et sted, hus, hjem, fort, herberge, palass, anneks, kompleks, kasino, hotell, harem, kastell, kapell, kloster, pensjonat, antikvariat, reservat, atelier, byrå, lokale, arkiv, magasin, lager, apotek, kjøkken, kontor, teater, universitet».
Det finnes selvfølgelig unntak, som «en by, hybel, gård, stue, opera» osv., men en-ordene er i mindretall her.
Siden de fleste substantiver i denne gruppen er tilordnet et-ordene, blir ord som på et eller annet tidspunkt ennå ikke har fått genustilordning, gjerne behandlet som et-ord DERSOM språkbrukerne føler at de tilhører ovennevnte gruppe.
Ordet «bordell» hører til her, og dette må være en grunn til at de fleste språkbrukere behandler det som et et-ord.
3b. Genus etter form
En annen operativ regel går ut på at ord med felles formegenskaper, særlig i slutten, tilordnes samme genus.
I tilfellet «bordell» taler likheten med «hotell», «kapell», «kastell» – som er et-ord – for at også «bordell» behandles som et et-ord.
Dette desto mer som de tre nevnte ordene både har betydningslikhet og formlikhet.
Ord som «pedell», «petrell», «kornell» har jo også felles formegenskaper med «bordell», men når de likevel er en-ord, skyldes det at de hører til betydningsgrupper hvor tilordning til en-ordene gis prioritet.
Når «bordell» i noen tilfeller også kan tilordnes en-ordene, kan det på sin side forklares med formlikheten med de siste ordene jeg nevnte. I så fall teller formlikheten mer enn betydningslikheten for disse språkbrukerne.
3c. Genus etter mønster fra opphavsspråket
En tredje tilordningsregel er at ordet får samme genus på norsk som det har i det språket det er lånt fra.
Oppklarende eksempler er «et museum, gevær», «en prolog», «en el. ei frue».
Men ordet «bordell» stammer fra romanske språk, som IKKE skiller mellom nøytrum og maskulinum, bare mellom maskulinum og femininum. På italiensk og fransk er ordet maskulinum: «il bordello», «le bordel». I språk som norsk, med en annen genusdifferensiering, kan dette gi tilordning til enten et-ord eller en-ord. På latin var ordet riktignok nøytrum (bordellum), men norsk har neppe lånt dette ordet derfra.
Jeg vil anta at norsk har fått ordet «bordell» fra tysk via dansk (på den tiden da Danmark og Norge hadde felles skriftspråk). På begge disse språkene er ordet nøytrum: tysk: «das Bordell, dansk «bordellet».
Det er derfor _overraskende_ at ordet «bordell» kan tilordnes en-ordene på norsk, og også overraskende at Norsk Riksmålsordbok anfører «en» som vanlig, «et» som sjelden. (I svensk er «bordell» riktignok tilordnet en-ordene. Jeg tror ikke vi har lånt ordet derfra, men analogien med svensk og eldre norsk riksmål røper at det finnes ‘krefter’ i genustilordningssystemet som kan trekke ordet inn i en-ord-gruppen.)
På den andre siden gjør parallellen med dansk og tysk det _ikke overraskende_ at «bordell» står sterkere som et-ord enn en-ord.
(Resonnementet ovenfor står i mangt og meget i gjeld til Aage Hansen: «Moderne dansk», b. 2, kapitlet «Genus», se især s. 45.)
Knut Johansen