Hekte het det i Røyken også, kan jeg melde. Og å ringe på hos noen og
stikke av kaltes å hæppe. Men det er en annen historie.
Hæpp,
Morten
Hvis ikke Morten vil komme ut med sin historie, så faller jeg for
fristelsen til å komme med mine.
Vi hæppet ikke i min oppvekst, selv om vi hang på med bussen, med
sykkel, så da var det vel ikke hekting, men Leif og jeg gjorde det
sammen. Bussen økte farten marerittaktig oppover Vækerøveien, jeg holdt
meg fast på høyre side bak bussen med venstre hånd, Leif på den andre
siden. Syklene gikk på underlig vis mer og mer skrått til hjulene møtte
hverandre og vi måtte slippe taket. Sammen styrtet vi i veien. Heldigvis
kom det ingen biler bak oss. Jeg fikk et sår på hånden som jeg mener jeg
kan skimte arret etter den dag i dag. Så lusket vi stille hjem, hver til
sitt, tidde bom stille med hva som var hendt og har til denne dag ikke
snakket om det med hverandre.
Filing, derimot, var en annen sport som ikke satte arr av noen art. Oppe
i Ullernåsen fant vi et grantre med rennende kvae på. Vi tente på kvaen
så den begynte å brenne, og den smeltende kvaen som rant nedover
trestammen, samlet vi opp i en tom fyrstikkeske. Når kvaen ble kald, var
den ikke lenger gyllen, men mørkebrun og krystallinsk, og hadde skiftet
navn til harrpiks. Denne filingen fant fortrinnsvis sted om høsten,
for da ble det mørkt før vi måtte gå hjem. Så tok vi en snelle med svart
sytråd fra mors syskrin og noen tegnestifter. I ly av høstmørket snek vi
oss inn i en have. Aldri hvilken som helst have, det måtte være en have
med en kolerisk eier av den rette sorten. Der lusket vi oss inn til
stuevinduet og festet sytråden med tegnestiften i vinduskittet. Mens vi
sørget for at sytråden hadde klar bane og ikke kom borti noe, trakk vi
oss i åndeløs taushet bakover til vi følte oss trygge, og med harrpiksen
gned vi frem og tilbake på tråden som om den var en fiolinstreng, og
laget en ganske dyp, brummende lyd som jeg fremdeles undrer meg på
hvordan lød inne i stuen. Denne operasjonen var som regel ingen
umiddelbar suksess, vi måtte holde på ganske lenge før det eventuelt
dukket opp en person i utgangsdøren og besvarte vår henvendelse. Da ble
fortryllelsen brutt og vi kunne gå fornøyde hjem etter en rask spurt ut
av haven. Jeg kan ikke huske mer enn en gang at vi faktisk ble forfulgt
ut på veien. Dette temmelig antiklimakteriske utfallet til tross gjorde
gleden ved harrpiksproduksjonen og spenningen ved filingen at vi holdt
det gående i flere år.
Kristian