Kristian Østberg skrev:
| Har vi ikke her en parallell til en gammel favoritt av meg, nemlig
| ’tilføye’. Jeg hadde alltid skrevet ’tilføye til’ helt til jeg ble
| rettet av en slags vasker. En stund var jeg ganske lydig, men så kom det et tilfelle der det var et poeng med hva som skulle tilføyes til hva.
| Fra da av har jeg stort sett skrevet ’tilføye til’ der jeg synes det
| passer. På den annen side skriver jeg også gjerne at ‘jeg ankom Oslo i går’.
|
| Noe å tygge på, Knut?
Tja, nå presenterer ikke Kristian noen eksempler, men her er fire stykker som antagelig er i tråd med det han sikter til:
(1) «Deretter skal eksamensleder spørre om kandidaten
har noe å tilføye til sin besvarelse.»
(2) «… Statens forurensningstilsyn eller den Miljøverndepartementet bemyndiger kan ved forskrift tilføye til vedlegg II nye stoffer som i følge …»
(3) «Samboeren hadde ifølge politiet ikke noe mer å tilføye til saken om
drapet på …»
(4) «Andre oppgaver er heller ment som hjelp i tilegnelse av stoffet, og der studenten kan velge selv om hun/han vil tilføye besvarelsen til mappen.»
I eksemplene tar verbet «tilføye» to utfyllinger (syntaktikerne kaller dem ‘argumenter’) – den ene ‘forgrunn’, den andre ‘bakgrunn’.
‘Forgrunn’ i (1) er «noe», i (2) «nye stoffer som ifølge …», i (3) «noe mer», i (4) «besvarelsen».
‘Bakgrunn’ i (1) er «sin besvarelse», i (2) «vedlegg II», i (3) «saken om drapet på …», i (4) «mappen». Argumentet som betegner ‘bakgrunn’ uttrykkes som man ser med en preposisjonsfrase med preposisjonen «til».
Argumentet som betegner ‘forgrunn’ uttrykkes med et nominalt ledd (direkte objekt).
Jeg kan ikke se at det er noe i veien med denne konstruksjonen. At en annen konstruksjon – med direkte objekt + indirekte objekt som argumenter – er mulig, gjør ikke nødvendigvis konstruksjonen vi har sett eksempler på her, utillatelig.
La oss for sikkerhets skyld se hvordan det går med eksemplene våre dersom vi bruker en konstruksjon med direkte objekt (‘forgrunn’) + indirekte objekt (‘bakgrunn’). Vi skriver DO for direkte objekt, IO for indirekte objekt (det som før ble kalt ‘hensynsledd’).
(1′) «Deretter skal eksamensleder spørre om kandidaten
har noe(DO) å tilføye sin besvarelse(IO).»
(2′) «… Statens forurensningstilsyn eller den Miljøverndepartementet bemyndiger kan ved forskrift tilføye ?[vedlegg II](IO) [nye stoffer som i følge …](DO)»
(3′) «Samboeren hadde ifølge politiet ikke [noe mer]DO å tilføye [saken om drapet på …](IO)»
(4′) «Andre oppgaver …, og der studenten kan velge selv om hun/han vil tilføye besvarelsen(DO) ??mappen(IO).»
Det enkle spørsmålstegnet foran IO i (2′) betegner at formuleringen kanskje er uheldig, det doble spørsmålstegnet for IO i (4′) betegner at formuleringen er høyst tvilsom. Hvis min vurdering av deres gyldighet er riktig, tyder dette på at den siste konstruksjonen – den med direkte objekt + indirekte objekt – ikke alltid kan erstatte den første – den med objekt + til-frase. Noen ganger MÅ «til» altså være med.
Det får være nok tygging i denne omgang.
Knut Johansen