Aha, nå tror jeg at jeg forstår hvorfor jeg alltid bruker er/var blitt!
Er det greit å blande er og har kommet, gått osv i samme tekst? Det er vel
vanlig å tilstrebe konsekvens. Og bruker man *er kommet*, er det naturlig
også å bruke *er gått*.
Ellers er jeg enig i at dette er et område hvor hver enkelts språkfølelse
må få styre. Selv kunne jeg ikke falle på å bruke *er skjedd* for eksempel,
men det går bra å lese det i andres tekster. Som vasker ville jeg
imidlertid bitt meg merke i det, og slått ned på *har skjedd* om det også
dukket opp.
Fint å bli mer bevisst dette,
syns
Kirsti
Knut skrev:
, selv om jeg sjelden tar så nøye på om jeg skriver _er_ eller _har
kommet, skjedd, begynt, gått_ . Grunnen er selvfølgelig at _er/var_ i
passivkonstruksjoner med _blitt_ står for noe annet enn _er/var_ sammen
med _kommet_ osv. De egentlige hovedverbene i slike konstruksjoner med
_blitt_er gjennomgående _transitive_, ikke _intransitive_ som _komme_ osv.
— Det er jo nettopp derfor de kan brukes i passiv! – _Er/var_ bidrar
dermed først og fremst til å markere PASSIV her, og bruken av _er/var_
foran _blitt_ skaper en symmetri i passiv perfektum-systemet som helhet:
Det er blitt sagt Det er sagt Han var elsket Han er blitt elsket Veien er
åpnet Veien er blitt åpnet Han er beskrevet som svært besjeden Han er blitt
beskrevet som svært bekjeden Veien er blitt tatt av skredet Veien er tatt
av skredet Jeg vet at mange foretrekker _har/hadde_ foran _blitt_, men
det de da får, er en assymetri i eksempelsamlingen ovenfor. — For oss som
foretrekker _er/var_, kan det virke litt rart, siden mange (slett ikke
alle!) uttrykk med _blitt_ i midten kan bety nesten det samme når _blitt_
strykes. Se her: Veien har/er blitt åpnet men: Veien er åpnet —
Hovedpoeng: Skriver man mer eller mindre konsekvent _har/hadde kommet,
gått_, tvinger det på ingen måte med seg _har/hadde blitt_. —
Hjelpeverbene i de to konstruksjonene er ikke analoge over hele linjen, de
har ikke gjennomgående samme funksjon, de uttrykker ikke nødvendigvis det
samme. Dette bestyrkes ytterligere av at konstruksjoner med _er/var
blitt_ godt kan uttrykke noe vedvarende, noe konstruksjoner med _er gått_
osv. ikke kan: Hun var blitt sittende oppe hele natten men: Han
hadde gått fram og tilbake i stuen hele natten Knut Johansen
>