Jeg har noen bemerkninger til Kristian Østbergs for øvrig lærerike og
tankevekkende utredning:
>
>»Når det gjelder opprettingen, hvis det virkelig er mye å korrigere
>etter at fagkonsulenten har lest igjennom oversettelsen, så pleier vi å
>avtale et ekstrahonorar med vår oversetter, på timebasis. Da er det
>oversetteren som tar hele opprettingen og leverer et «trykkeklart dokument».
Her er det snakk om en fagkonsulent, ikke en manusvasker. Det er forskjell
på det.
>Hvis du heller vil at teksten skal opprettes i forlaget, så er det helt
>greit selvsagt.»
Dersom teksten var blitt avtalt opprettet i forlaget, ville vel
oversetterens ekstrahonorar falt bort, dvs i dette tilfellet det som
tilsvarer disketthonoraret?
At disketthonoraret for redaktøren i mitt tilfelle nå var blitt til et
honorar «for elektronisk oppretting», skyldes nok at elektronisk levering
er blitt en selvfølge, og tilleggshonoraret dermed er ulogisk (og dermed
bør bortfalle, sett fra forlagets side).
En annen ting er at mange etablerte oversettere har «hevd» på dette
tillegget, men etter min mening burde et punkt om elektronisk levering vært
tatt inn i normalkontrakten den gang dette var nytt. Det er nok for sent
nå. Våre foreningers intensjoner var sikkert de beste, og etterpåklokskap
er en lettvint øvelse.
Så tingene får vel gå sin skjeve gang …
Kirsti