Det var artig å se Per Qvale (i et innlegg med overskriften «MATPAT: nellikspiker) sette min bruk av ordet «nellikspiker» i en matepistel i Klassekampen i forbindelse med diskusjoner som ble ført her på O-ringen på førjulsvinteren i fjor. Jeg må faktisk innrømme at jeg valgte ordet «nellikspiker» med velberådd hu, og samtidig sendte en vennlig tanke til vårt medlem Eva Storsveen og hennes innlegg 15. nov. – i tråden «Tenker på et tre».
Jeg tenkte på å kommentere Evas utspill den gangen, men det ble ikke noe av. Nå griper jeg sjansen – først og fremst for å sette det inn i en større sammenheng.
Eva skrev:
«Fægri forteller … at det har vært mye tull rundt det botaniske navnet på kryddernellik (som altså ikke heter nellikspiker!)»
Det er viktig å få avklart at det botaniske navnet på plantearten vi får krydderet fra, nå er _Syzygium aromaticum_ – især fordi andre, eldre navn frendeles er i omløp, og det er også viktig å få avklart at det norske botaniske navnet er «kryddernelliktre».
I fremstillinger av _botanisk karakter_ er det ut fra det ovenstående og også av andre grunner helt på sin plass å bruke betegnelsen «kryddernellik» om krydderet, som er tørkede blomsterknopper fra nevnte plante.
— Andre betegnelser er naturligvis i omløp, og etter min mening er det slett ikke riktig å oppfatte disse som feilaktige (det er jo det som ligger i dommen «som altså ikke heter!»), forutsatt at de brukes innenfor _de språklige registrene_ de hører hjemme i.
I detaljhandelens språklige register går krydderet overveiende under betegnelsen «nellik» – med tilføyelsen «hel» eller «malt», alt ettersom. Det er disse navnene man vil se på forpakningene og i lagerlister. Som oversetter mener jeg det må være helt OK å holde seg til dette i en tekst som beveger seg i eller svipper innom dette registeret.
I det språklige registeret hvor oppskrifter hører hjemme, brukes dels bare «nellik», dels «hel nellik»/»malt nellik», dels «nellikspiker».
Den siste betegnelsen har en klart folkelig karakter, men dette er jo også et register man må være fortrolig med og vite å anvende, om det så er som oversetter eller skribent.
I sammenheng med julen, f.eks., vil det ha avgjørende betydning for tekstens valør om man velger «nellikspiker» eller «hel nellik» resp. «kryddernellik» i en omtale av nellikduftende appelsiner hengt opp i røde silkebånd, ja for den saks skyld juleskinken og diverse andre julefrokostretter. — Her vil «nellikspiker» gjenskape den gode julefølelsen på en helt annen måte enn det merkantile «hel nellik» eller det botaniske «kryddernellik».
Når jeg valgte å bruke «nellikspiker» i min epistel, var det helt bevisst for å slå et slag for den folkelige betegnelsen på fenomenet. I tekstsammenhengen passet det også utmerket, fordi det jeg ville betone var at man ikke tømmer «nellik», tenkt som en substans, ned i gryta, men omhyggelig tar et bestemt antall, nemlig en tre-fire stykker, av de tørkede blomsterknoppene fra kryddernelliktreet, mellom fingrene og slipper ned i gryta. Ved å bruke «nellikspiker» synes jeg at jeg får understreket det tellelige aspektet.
«Nellikspiker» er også et godt ord å bruke i en tekst som den jeg skrev, fordi ordet er bygd opp slik at man blir minnet om den konkrete _formen_ på enkeltbestandelene av dette krydderet. Opphavelig lå denne formen da også uttrykt i ordet, siden «nellik» stammer fra nedertysk ‘negelken’, liten nagle. Denne konkrete referansen er så blitt borte etter at ordformen har forvitret til «nellik», men i folkespråkets «nellikspiker» er referansen så blitt rekonstituert, noe som altså kan utnyttes som en gevinst i litterær sammenheng.
(At «nellikspiker» innenfor et helt annet språklig register brukes som en betegnelse på visse støpte stifter, er også noe man bør vite, i tilfelle man skulle få bruk for det.)
— Mitt generelle anliggende er å advare mot troen på at folkelige betegnelser er feilaktige når de avviker fra de betegnelsene fagfolk innen det ene eller det andre felt er blitt enige om å bruke. Fagspråket er hverken mer eller mindre enn ett blant flere registre, som selvfølgelig og for alle del bør pleies med omhu. Men det finnes til enhver tid andre registre, og de bør pleies med ikke mindre omhu.
Noen illustrerende eksempler:
Slår man opp på «reinmose» hos Guttu, får man opplyst at dette er et «feilaktig navn på reinlav». Det er bare ikke sant. «Reinmose» er et folkelig navn på «reinlav», og i enkelte sammenhenger (f.eks. i blomsterdekorasjonssammenheng) vil man som oversetter/skribent ende helt på jordet om man omtaler denne veksten som «lav» i stedet for mose. (Omvendt vil man kunne ende på et skråplan om man bruker ordet «reinmose» i et register hvor det ikke hører hjemme.)
Vitenskapelig sett er lav på ingen måte planter – like lite planter som meitemark og cyanobakterier, eller for den saks skyld du og jeg, og dette må man passe på når man arbeider innenfor et vitenskapelig register. Men er det helt andre registre det er snakk om, er det meningsløst å distansere seg fra denne typen ordbruk.
Slår man opp på «amaryllis» i Store norske leksikon, får man vite at ordet _feilaktig_ brukes som en betegnelse på slekten Hippeastrum, ridderstjerne. — Men betegnelsen er så langt fra feilaktig i gjengivelse av dagligtale eller for den saks skyld blomsterhandlerspråk – den er tvert imot den eneste riktige.
Osv., osv. – tenk bare på språk- og nasjonalitetsbetegnelsen «hollandsk», som innenfor visse bestemte registre brukes kontrastivt til «nederlandsk», men som i andre registre igjen – skal vi si «folkelig ell. ledig dagligtale, mer før i tiden enn i dag» og i visse faste uttrykk – brukes synonymt med «nederlandsk». Selvfølgelig må man vite at «nederlandsk» i dag er det ‘offisielle’ ordet, og derfor det korrekte i de fleste sammenhenger. Men som oversetter må man også ha den ruskete bruken av «hollandsk» på sin pallett, parat til å anvendes når anledningen byr seg.
— Det kan kanskje se ut som om disse betraktningene i første rekke angår skjønnlitterære oversettelser, og det kan gidt hende. Men også i faglitterære oversettelser vil man oppleve at registrene skifter, alt etter som hvor sentralt de ulike emnene står i forhold til hovedtemaet. Det gjelder å lytte godt etter der også, slik at ordene får riktig kulør alt etter det til enhver tid gjeldende presisjons- og ambisjonsnivået i teksten.
Knut Johansen