Tone Formo skrev:
«med «hær» synes jeg straks jeg ser for meg mye større grupper, uten at jeg har gått inn på nettsider og lest artiklene Knut referer til.»
Men saken er jo at den samme innvendingen åpenbart kan rettes mot det engelske ordet «armies».
Spørsmålet her er vel ikke så mye hva den korrekte norske politologiske eller militærvitenskapelige betegnelsen måtte være for det fenomenet som omtales i Torils roman som «private armies». Spørsmålet er hva folkene i romanen sier.
Konteksten er ifølge Toril denne:
> > > > > Vi er fremdeles i England på 1970-tallet (1974), på en pub, der en
> > >person
> > > > > snakker om gærne, pensjonerte oberster med kompiser i det
> konservative
> > > > > partiet, som organiserer «private armies» som skal trå til når folk
> > > > mister
> > > > > respekten for lov og rett.
I den språklige atmosfæren det pustes i her, synes jeg fortsatt det må være rimelig å gå direkte fra «private ARMIES» til «hemmelige HÆRER», som later til å være parallelle uttrykk på engelsk og norsk. — Jo gærnere de som snakker om dette synes disse pensjonerte oberstene er, jo større tilbøyelighet vil de ha til å velge et ord som får disse private militære avdelingene til å lyde _store_.
Det er nå en gang sånn folk snakker. Slikt er en del av hverdagens retorikk.
Knut Johansen