Min freidige påstand om at det å ta tiltaleordet «sir» med seg over fra norsk til engelsk, er en unote, har som ventet møtt motbør. Se innlegg fra Kyrre H. B., Kirsti Ø. og Hege H. på lørdag.
Selv synes jeg dette er en viktig debatt, og jeg skal derfor prøve å begrunne mitt standpunkt mer utførlig. (Jeg er fullt klar over at mange mener «sir» trengs i norske oversettelser, og også over at det blir mye brukt. Det nedenstående er min begrunnelse for ikke å bruke dette ordet.)
Jeg begynner her: I boka «Språkteigen» fra i fjor har Sylfest Lomheim en epistel om oversetteri. (Side 90-92) Han spør: «Når me omset, omset med då det språkege innhaldet? Svar: eigentleg ikkje.» Hans spissformulerte konklusjon er slik: «Når ei tekst skal omsetjast, er det uvesentleg kva orda betyr – men meininga betyr alt.» Ikke noen dårlig oversettelsesfilosofi.
La oss se på en veldig enkel engelsk setning med «sir» (forværelsesituasjon):
(1) Will you come with me, sir
En analyse av forholdet mellom ordmateriale og mening kan se slik ut:
«you»:
Materiale (ord): Pronomenet «you», som dekker 2. person entall og flertall, uten distinksjon mellom høflig/respektfull og familiær tiltale.
«sir»:
Materiale (ord): Høflig tiltaleord som henviser til en enkelt person av hankjønn, hengt løst etter selve setningen.
— «you» får sin konkrete _mening_ definert av (b) «sir»: ‘2. person entall’ (heretter kalt ‘2sg’). _Meningen_ ‘høflig tiltale’ (heretter kalt ‘POL’ for ‘polite’) bæres av «sir» alene.
Så ser vi på en norsk setning:
(2) Vil De bli med meg
— Her er meningene ‘2sg’ og ‘POL’ representert med ett og samme materiale, pronomenet «De».
Setning (1) og (2) har altså samme mening, selv om materialet meningen bæres av, er ganske ulikt. Setning (2) er med andre ord en brukbar oversettelse av setning (1).
— På grunn av forskjellene språkene imellom vil setning (2) imidlertid ikke inneholde samme eksplisitte informasjon som (1). Setning (1) inneholder også den mening at den tiltalte er en enkelt person av hankjønn; den meningen er ikke representert i setning (2).
Setning (2) kunne med andre ord også vært en oversettelse av
(3) Will you[2sg] come with me, madam[POL, hunkjønn entall]
I de aller fleste tilfeller byr ikke dette på noe problem, da den tiltaltes kjønn som regel vil fremgå av sammenhengen, og dermed vil være underforstått. (Vi kunne bøtt på mangelen ved å henge på et «…, frue» i en mulig norsk oversettelse av setning (3). Men dette er en foreldet uttrykksmåte på norsk, og bare akseptabel om originalen i sin helhet bærer preg av eldre tider.)
— Hvis vi følger opp (1) og (3) med følgende setning:
(4) Mr. Gould will see you[2sg] now
ser vi at meningen ‘POL’ ikke lenger er representert, men underforstått her.
Det forholder seg annerledes med en tilsvarende oppfølgingssetning på norsk:
(5) (Herr) Gould vil snakke med Dem[2sg, POL] nå
Her er meningen ‘POL’ representert med pronomenet «Dem», akkurat som med «De» i setning (2). I dette tilfellet inneholder den norske setningen _mer_ eksplistt informasjon enn den engelske.
Ikke desto mindre er (5) en brukbar oversettelse av (4).
— Konklusjon så langt: Engelsk uttrykker meningen ‘POL’ ved hjelp av de etterhengte tiltaleordene «sir», «madam». (Ut over dette bruker engelsk selvfølgelig også etterhengte egennavn med foranstilt tittel – Mrs, Mr, Miss etc. – for å uttrykke ‘POL’. Ordene «sir» og «madam» er grammatisk sett en slags pro-ord for disse fullstendige rangsbenevnelsene.) Norsk uttrykker meningen ‘POL’ med pronomenet «De, Dem».
— Denne forskjellen får imidlertid omseggripende konsekvenser, idet engelsk kan markere ‘POL’ i setninger hvor det ikke finnes noe pronomen med meningen ‘2sg’, mens norsk bare kan uttrykke ‘POL’ i setninger hvor den spesielle varianten av 2sg-pronomenet er med.
Vi får altså (ny oppfølgingsreplikk):
(6) With pleasure, sir[POL]
men
(7) Med glede (eller lignende)
— Det er i denne typen setninger mange oversettere mener de trenger «sir» i den norske teksten.
Men det en oversetter skal foreta seg, er jo å gjengi originalteksten i norsk språkdrakt. Er det da rimelig å benytte seg av et materiale som ikke finnes i den norske språkgarderoben? Jeg mener svaret er nei. Problemet bør løses med norsk materiale. (At engelske ord som «Road», «Street», «Island», «River» brukes i norske oversettelser – i stedsnavn, og at en del engelske ord og uttrykk som dekker spesielle aktiviteter etc. som det ikke finnes paralleller til på norsk, er en helt annen ting. Her er det snakk om det som kalles ‘et grammatisk ord’, et element i den fundamentale språkverktøykassen.)
Som oftest gir løsningen seg av seg selv, i og med at meningen ‘POL’ har sin representasjon på norsk med pronomenet «De/Dem». — Selv om meningen ‘POL’ ikke vil bli dekket punkt for punkt på samme sted i originalen og i den norske teksten, vil meningen i en større tekstsekvens bli bevart ved bruk av dette pronomenet.
Dette vil føre til at meningen ‘POL’ vil bli stående underforstått i en del setninger hvor den er eksplisitt til stede i den engelske originalen. Men som eksempel (4) og (5) ovenfor viser (se dem), er systemet i engelsk slik at ‘POL’ svært ofte – i praksis i mesteparten av en større tekstsekvens – også er underforstått der.
— Med andre ord: Det foreligger en helt bestemt asymmetri mellom den engelske og den norske måten å representere meningen ‘2sg,POL’ på. Engelsk har noe som norsk mangler, norsk har noe som engelsk mangler. Men begge språkene har en måte å dekke meningen ‘2sg,POL’ på. Assymetrien tilsier ikke at vi skulle trenge å trekke inn et fremmed språkmateriale i den norske oversettelsen for å få uttrykt den meningen vi er ute etter. Noe tapes under oversettelse – begge veier, men hva vinnes med å innføre et helt fremmed ordmateriale i det ene språket, nemlig norsk?
— En innvending kunne være at det høflige tiltalepronomenet «De/Dem» brukes lite i norsk dagligtale i dag. Men hvis en engelsk originaltekst faktisk er preget av høflig tiltale, må det være riktig å markere dette i den norske oversettelsen. Leseren får da vite at engelskmenn og amerikanere i større grad enn nordmenn faktisk benytter seg av høflig tiltale den dag i dag. I meningssammenheng er det høflig tiltale – ‘POL’ – som er viktig, ikke bruken av det særengelske konstruksjonen med etterhengt «sir». På norsk uttrykkes ‘POL’ med «De/Dem», og da er vi tilbake til utgangspunktet.
Hvis etterhengt «sir» bare forekommer sporadisk i en tekst, tilsynelatende uten at meningen ‘POL’ skal tillegges noen stor vekt, vil det være naturlig å bruke «du» hele veien, uten noen ekstra virkemidler.
Hvis en romanperson, som f.eks. David Copperfield, tiltaler kreti og pleti med «…, sir», er det bare å la vedkommende si «De/Dem» også til folk som står under vedkommende i rang, så er det trekket dekket opp på norsk.
Hvis «…, sir» brukes i tekstsammenhenger som ikke gir anledning til å bruke «De/Dem», og meningen ‘POL’ likevel åpenbart gis tyngde, må oversetteren søke å dekke meningen ‘POL’ på andre måter.
Et NB til slutt:
I en god del spesielle sammenhenger, f.eks. i det militære og i skolevesenet, kan «sir» som regel gjengis med angivelse av den tiltaltes rang (sersjant, major, oberst, lærer, rektor). Nærmere om dette, se artikkelen om «sir» i Svenkeruds «Cappelens store engelsk-norsk. — Om man da i tillegg trenger formen «De/Dem», må avgjøres ut fra stilnivået og miljøkarakteristikken i originalen.
Knut Johansen