Denne innvendingen er vesentlig. Selv bråstoppet jeg å dise for snart
tretti år siden, da jeg fikk en skyllebøtte for å ha gjort det i en
sammenheng der jeg mente å være høflig, men ble oppfattet motsatt, dvs
røpet at jeg anså personen for å være GAMMEL. Da jeg begynte i arbeidslivet
(i 1968), sa man De og brukte etternavn, så fulgte mange år med du og
etternavn. Nå er det du og fornavn de aller fleste steder. Det kan med
andre ord også avhenge av oversetterens alder/bakgrunn hvilken av disse
variantene man «hører» i det nøytrale «you».
Mon dette er parallellt med Karis tredjepersons-problematikk. Journalister
og kanskje andre som snakker med kongen, sier vel fortsatt Hans Majestet,
men sjeldnere f eks «hva sier statsministeren om dette?», «har majoren
vekket mannskapene?», «vil fruen være vennlig å flytte seg litt» – det
høres nærmest ut som spydigheter. Det virker som om høflige former kan gå
over til å lyde nedlatende. Sir brukes jo faktisk også slik på engelsk, som
et lite spark, de er nok på glid, de også.
Fra dansk og svensk går det bra å bruke De hvis originalen gjør det, de har
vel nesten den samme tilbakeholdenheten som vi har. Fra engelsk har jeg
innimellom brukt «du» og «sir», men kommer til å bytte ut enda flere
«sir»er og madam»er med titler og/eller etternavn heretter. Men De/Dem vil
jeg ikke øke bruken av, annet enn i gammelmodige sammenhenger. Hermed
begrunnet,
trur eg,
Kirsti
Knut J. skrev til slutt:
>
>— En innvending kunne være at det høflige tiltalepronomenet «De/Dem»
>brukes lite i norsk dagligtale i dag. Men hvis en engelsk originaltekst
>faktisk er preget av høflig tiltale, må det være riktig å markere dette i
>den norske oversettelsen. Leseren får da vite at engelskmenn og
>amerikanere i større grad enn nordmenn faktisk benytter seg av høflig
>tiltale den dag i dag. I meningssammenheng er det høflig tiltale – ‘POL’ –
>som er viktig, ikke bruken av det særengelske konstruksjonen med
>etterhengt «sir». På norsk uttrykkes ‘POL’ med «De/Dem», og da er vi
>tilbake til utgangspunktet.
>
>Hvis etterhengt «sir» bare forekommer sporadisk i en tekst, tilsynelatende
>uten at meningen ‘POL’ skal tillegges noen stor vekt, vil det være
>naturlig å bruke «du» hele veien, uten noen ekstra virkemidler.
>
>Hvis en romanperson, som f.eks. David Copperfield, tiltaler kreti og pleti
>med «…, sir», er det bare å la vedkommende si «De/Dem» også til folk som
>står under vedkommende i rang, så er det trekket dekket opp på norsk.
>
>Hvis «…, sir» brukes i tekstsammenhenger som ikke gir anledning til å
>bruke «De/Dem», og meningen ‘POL’ likevel åpenbart gis tyngde, må
>oversetteren søke å dekke meningen ‘POL’ på andre måter.
>
>Et NB til slutt:
>
>I en god del spesielle sammenhenger, f.eks. i det militære og i
>skolevesenet, kan «sir» som regel gjengis med angivelse av den tiltaltes
>rang (sersjant, major, oberst, lærer, rektor). Nærmere om dette, se
>artikkelen om «sir» i Svenkeruds «Cappelens store engelsk-norsk. — Om man
>da i tillegg trenger formen «De/Dem», må avgjøres ut fra stilnivået og
>miljøkarakteristikken i originalen.
>
>Knut Johansen
>