Beklager lang lunte, men kom plutselig til å tenke på en diskusjon jeg en gang hadde med min svigersønn som omtalte sitt moderlige opphav som mutt(e)ra. Det var en form jeg for min del aldri hadde hørt før (og heller ikke siden, av andre enn ham), men han påsto at det var vanlig der han kom fra, nemlig Svelvik. Det måtte jeg jo bare akseptere; man lærer så lenge man lever, men om noen av ringerne kan gi sitt besyv med, var det fint. (Vi var selvsagt innom den mulighet at a-en skyldtes moderns kjønn, noe han for sin del forkastet, idet han mente muttera var rent dialektalt).
Kommentarer?
🙂 Hilsen Herbert (som våkner iblant)