Det kunne ikke falle meg inn å latterliggjøre opphavsmennene bak skiltene vi stadig ser blant fedrelandets fjorder og fjell: «Cottage with shower and WC». Den litt upresise tolkningen av Cottage er jo ganske utbredt blant dem som legger sitt fokus på mer matnyttige felt enn språknyanser, og det er ikke deres skyld at leieobjektene de tilbyr i virkeligheten kalles noe så uventet som en suite cabins på fremmedlandsk. Det får utlendingene selv ta ansvaret for.
Og det gjør jo ingen skade heller. Water Closet er ingen ukjent betydning av forkortelsen WC på engelsk, selv om den primære assosiasjonen nok er verdenscup eller VM, så de fleste briter vil skjønne sammenhengen etter et kort hakeslepp ved skiltpassering. Det samme kan sies om andre hamarengelske klassikere av varierende grovhet, fra skivebom som «smoke free» for non smoking, via særheter som «ice bear» for polar bear eller samskriving av «carkeys», til norskinspirerte, men fullt gangbare valg som «main entrance» fremfor front door. Så sant vi får stoppet utlendingene som leser at det står dem fritt å røyke ved skiltet, er slike språklige skjevheter totalt harmløse.
På den annen side kan de være gull for sånne som oss. Ikke gjennom skadefryd, men blant annet fordi de tipser om hva vi selv kan komme til å overse på en mørk dag. Når rutinen sløver, oppdraget haster og kaffen er altfor svak, er det fort gjort å gjengi ice bear med «isbjønn» i stedet for «bjørnefigur av is», som forfatteren etter all sannsynlighet har ment. Den feilen begår vi ikke fullt så lett hvis vi har merket oss den tilhørende norvagismen og satt et språklig alarmflagg på slike bamser.
Men den største nytten av å studere nordmenns engelsktabber er mer generell enn som så. Nøkkelen til elendig oversettelse er å fokusere på likheter mellom kildespråkets og målspråkets gloser, den komparative lingvistikken som skolens glosebøker flasket oss opp med. Nøkkelen til god oversettelse er derimot å fokusere på forskjellene. Den kontrastive lingvistikken vi ofte må utforske selv. Og ingenting belyser de forskjellene bedre enn feilskjær i nordmenns omgang med fremmedspråket. Ikke-språkmenneskers småtabber loser språkmenneskers oppmerksomhet til erkjennelser som høyner oversettelsenes kvalitet.
Verdien kan manifestere seg i de mest banale sammenhenger. Folk i vår yrkesgruppe vet utmerket godt hva ordet car betyr, og hva det ikke dekker. Det er ikke noe vi går rundt og tenker bevisst på. Derfor kan vi i hverdagens rutine komme til å oversette cars and trucks med «biler og lastebiler», eller vehicles med «kjøretøyer».
Det gjør kanskje ikke så mye. Det er jo riktig. Men ikke nødvendigvis godt.
Hvis vi derimot er bevisst klar over ikke-språkmenneskers tendens til å sette likhetstegn mellom car og «bil», og hvilken skjevhet som skjuler seg akkurat der, vil vi lettere se at originalens forfatter skrev cars and trucks eller eventuelt vehicles fordi han var nødt til å velge slike ord for å få med seg det meste som ruller på veien, i og med at cars ikke dekker sværingene. Da ser vi også at «biler» alene kunne dekke hele suppedasen på norsk. Ja, jeg er klar over at tohjulinger, traktorer og anleggsdoninger dekkes av vehicles og ikke av «biler», men til daglig brukes begge ord ofte som en røff samlebetegnelse på all veitrafikk. En ser ganske hyppig vehicles brukt i sammenhenger hvor nordmenn bare ville sagt «biler», og det er åpenbart derfor ordet «kjøretøyer» opptrer hyppigere i oversettelser enn i norsk originaltekst.
Den slags statistikk behøver vi ikke bidra til hvis vi interesserer oss for enkle språkglipp. For nyttige analytiske resonnementer tyter frodig ut av de fleste elementære språktabber som legges under oversetterlupen. Så disse tabbene burde vi egentlig gripe med begjær og trykke til vårt bryst. Men da må vi ut og sanke, for tabber er en av de få språklige ressursene som er utpreget mangelvare i NO-miljøet.
Henning
august 2018