Det er vanlig å høre nedsettende bemerkninger om oversettelser fra
svensk og dansk. Kan det være nødvendig, da? Det er jo så lett å forstå. Men
salget av originalbøker er ikke så imponerende i de bokhandlene som har dem.
Selv om de er billigere enn oversettelsene, er det oversettelsene det blir solgt
flest av når de kommer ut, akkurat som med engelske bøker. Engelsk kan jo også
alle nå, men når det kommer til stykket, liker de fleste av oss best å lese vårt
eget språk.
De tre skandinaviske språkene er opprinnelig ett språk, og det finnes like store
fonetiske forskjeller mellom enkelte norske dialekter som mellom norsk, svensk
og dansk. En samtale mellom en vossing, en hedmarking og en trønder kan virke
like fremmedartet som mellom en danske, en svenske og en nordmann. Det skal være
svensk som har beholdt flest elementer fra det opprinnelige norrøne språket, men
både dansk og svensk er misunnelsesverdig stabile skriftspråk i forhold til
norsk, der reformene har gått frem og tilbake til vi i dag kan velge mellom et
utall forskjellige bøyningsformer og skrivemåter av ordene. Enhver forfatter og
oversetter må velge en rimelig miks i hver enkelt bok, og deretter sørge for å
være konsekvent. Eller kanskje ikke? I skjønnlitteraturen har vi også fått store
muligheter til å gi personer ulike stemmer uten å ty til identifiserbar
dialektbruk, som noen ganger faller uheldig ut. Det kan forstyrre leseren om
landsens folk i Småland for eksempel snakker Totendialekt. Den franske
oversetteren av Emil i Lønneberget valgte å oversette dialekten til fransk
lesping, så der har Emil fått navnet Zesan – Lesperen. Den muligheten vi har til
å la personer uttrykke seg på konservativt riksmål eller radikalt samnorsk, bare
ved å velge mellom lovlige og gangbare former, er iallfall langt bedre enn slike
løsninger.
Da jeg vokste opp i 50-årene, var det mer vanlig enn nå å lese nabolandenes
litteratur på originalspråket. Det var vel blant annet økonomiske grunner til at
ikke like mye ble oversatt. Den første bøygen for meg var tødlene, de første ti
sidene iallfall var bildet av boksiden underlig og avskrekkende. Og så var det
en masse ord jeg ikke forsto, eller de virket iallfall påfallende i
sammenhengen. Svensk har mange ord med andre røtter enn våre norske, ikke minst
franske. For eksempel heter et hybelkjøkken en trinett på svensk, og en plakat
en affisch, de sier attackera om å angripe, men det skjønner vi jo dersom vi
kjenner det engelske ordet attack. Engelsk har også som kjent et stort tilfang
av franske ord, og attack var kanskje blant de første som ble innført, etter
Wilhelm Erobrerens landgang. Svenskene bruker også ordet nobless som substantiv
om fiffen og som adjektiv om å være høysinnet og edel, vi bruker det vel bare i
uttrykket noblesse oblige – adelskap forplikter. Kuplett er i vanlig bruk som
benevnelse på en revyvise, på norsk er det bare en fagterm på to verselinjer som
rimer, noe som iallfall gjør det forståelig at ordet også er opprinnelsen til
det engelske couple. Selv om nordmenn i hundrevis av år har beundret storebror
over kjølen, og vår første felles konge var fransk av fødsel, har ikke denne
påvirkningen virket like sterkt på norsk språk. Men så har vi jo heller aldri
hatt felles skriftspråk.
Det er vel en del av grunnen til at mengdevis av ord som er de samme på norsk og
svensk, etter hvert har fått ulik betydning. At rolig på svensk er morsomt på
norsk, og at rar er søt, er kjent for de fleste, men ikke alle vet at svenske
syskonbarn er barna til søsknene dine, altså nieser og nevøer, og at en kusin
godt kan være en fetter. Bannar en svenske, så skjenner han, å banne heter
svära, som vårt sverge. En hurtig skidåkare er ikke nødvendigvis rask, men
heller frisk eller freidig. Fyndig betyr oppfinnsom, artig høflig, en ökänd
person er beryktet, mens en beryktad er berømt. Et vidunder er som regel et
uhyre, mens et norsk vidunder bare heter et under. Å le er å smile, mens smila
er å smiske og smiska er å klaske, en kasse er en pose, glasögon er briller, en
kjol er et skjørt, mens kjole heter klänning, glass er is, å snyfte er å hulke,
mens snøfte heter vädra, å vissla er å plystre, mens hvisle heter väsa.
Sötebrödsdagar betyr bare gode dager, ikke hvetebrødsdager, som kalles
smekmåned. En hund som gläfser, glefser ikke, den bjeffer, et møte som er utsatt
til klockan två, har aldri vært berammet til noe annet tidspunkt. Vi spjelker et
brudd, mens svenskene spjälkar en vedkubbe med yxan. Får man en innbydelse av en
svenske, er det temmelig uhøflig å svare at man ikke har anledning til å komme.
Anledning betyr jo grunn. Lidelse betyr på svensk lidenskap, det ordet
forekommer i Theodor Kallifatides' bok Kjærligheten, og det gikk an å gå i baret
der, så vond som denne utroskapshistorien er. Det skal jeg komme tilbake til
litt senere.
Listen over disse falske vennene, som de gjerne blir kalt, er skremmende lang,
og en skal være våken for å unngå feiloversettelser.
Det kalles kontamisjon når eksempelvis det norske tallordet 9 smitter over på
det svenske pronomenet ni – altså dere – og følgende oversettertabbe skjer: Då
kom ni barn och besökte mig blir til Da kom 9 barn og besøkte meg. En litt annen
kategori er sammensatte ord hvor man kan komme til å legge trykket feil, her er
klassikeren at skogen var mørk og full av fasaner – skogen var mörk og
fasansfull. Selv lurte jeg en gang for noen år siden veldig på hva koskit i
hagen kunne være, et lysthus kanskje? Jeg spurte min svenske svigerdatter, som
ba om å få se teksten. Ko-skit sa hun straks. Dessuten er ikke en hage en hage,
det heter jo trädgård eller bare gård, mens en hage er en havnehage eller en
utmark.
Jeg har også klødd meg i hodet over uttrykk som: hon segade i backen, det ble
til at hun gikk sakte opp bakken. Og hva i all verden betyr det å röra en draja?
Da blander man en drink. At det är bättre å stämma i bäcken enn i ån har jeg
iallfall én gang oversatt med bedre føre var enn etter snar. Men det er ikke
alltid det passer i sammenhengen å oversette et idiom med et annet. I en
replikkveksling sa en mann for å få slutt på en diskusjon: Tyst min mun så får
du socker. Tale er sølv, men taushet er gull, kunne vært en passende
oversettelse, men det ble for påfallende i sammenhengen. Jeg nøyde meg med: Kan
vi snakke om noe annet, eller helst ikke i det hele tatt?
Når en oversetter av slike grunner har mistet et munnhell eller et fast uttrykk,
forsøker vi ofte å smette ett inn et annet sted for å veie det opp, så ikke
oversettelsen får et fattigere språk enn originalen. Men det kan også dukke opp
begreper som det ikke finnes noen norsk ekvivalent til. For eksempel å sitta i
groggbänk, grogg har vi også, og uttrykket dekker ganske riktig samlingen,
særlig av herrer, som etter en bedre middag tar seg en pjolter. Står ordet
alene, kan det rett og slett bety et fylleslag.
Det hender også at oversetteren kommer i tvil om hvorvidt forfatteren er
oppfinnsom eller bare bruker et gjengs uttrykk. Alla blir saliga på sin fason,
for eksempel, er det en kreativ vri eller er det ganske enkelt vårt Enhver blir
salig i sin tro? Det er faktisk det.
Ett utviklingstrekk som fører de tre skandinaviske språkene bort fra hverandre,
er ulikhetene i hvordan engelsk blir brukt og assimilert. Her gjelder det også å
være våken og vite om forfatteren følger vanlig bruk eller lar sine personer
snakke spesielt mye engelsk. I mange ungdomsmiljøer er det utbredt å krydre sin
tale med engelske ord og vendinger og ofte hele setninger. Slik er det i mange
norske ungdomsmiljøer, og slik er det i en ungdomsbok av Johanna Thydell som jeg
nettopp har oversatt. Der ble jeg nesten lurt av det svenske ordet for frakk,
nemlig rock med ck, som falt så naturlig i denne ordvekslingen:
"Men altså, du og han typen, da?" sier plutselig Micke.
"Hvem da?"
"Ja ..." Han trekker i frakkeermet hennes. "The owner of this rock - eller altså
frakk – Hva har dere ... for en deal egentlig?"
Rocken ble stående helt til korrekturen, hverken redaktør eller språkvasker
reagerte på den.
Svesismer er ikke så der videre heftig, men snut har nesten overtatt for purk,
vi knarker eller er nyktre og vi takker ja eller nei. Det er neppe oversetterne
som er de største synderne, om det er det rette uttrykket, men vi tar jevnt og
trutt opp svenske ord og uttrykksmåter i norsk. En oversetter ligger heller i
bakkant enn i forkant på dette området, men det gjelder jo å ikke bli helt
bakstreversk heller. Dessuten gjør nok dessverre de fleste oversettere seg
skyldig i noen ufrivillige svesismer innimellom.
Til gjengjeld er vi også opptatt av den underliggende betydningen av ordene og
hvordan den skal ivaretas. Selv om mye kan oversettes omtrent direkte, og for
eksempel surströmming kan hete det på norsk også, er det ikke noen selvfølge at
leseren er klar over at det er en slags svensk parallell til gammalosten hva
angår lukt, og at det ofte er den assosiasjonen en svensk forfatter vil vekke.
Det kan settes spørsmålstegn ved om det var helt heldig at Bergmans film
Smultronstället uten videre er blitt hetende Jordbærstedet på norsk. Jeg lurte
alltid på hva det var med de jordbærene, men nå vet jeg at ordet også betyr et
yndlingssted, et hyggelig sted.
Iallfall i bøker for voksne vil slike meningsbærende ord ofte bli stående uten
forklaring, så får heller noen lesere få de rette assosiasjonene og andre ikke.
Slik er det også i oversettelser fra fjernere språk, selv om det foregår en
løpende diskusjon blant oversettere om man ikke kan gå tilbake til den gamle
skikken med fotnoter for å forklare slike ting. Noen ganger blir teksten
forsiktig tillempet for å klargjøre begrepene, og jo mer fremmed språket og
miljøet er, dess mer nødvendig kjennes det å ta slike grep.
Men selv om svenske forhold ikke er så fjerne, kan man ofte komme i tvil.
En svensk midtsommerfeiring er noe annet og mer enn en norsk sankthansfeiring,
og noen synes det er helligbrøde å oversette det første til det siste.
Nordmenn er også stort sett fortrolige med at det svenske vinmonopolet kalles
systembolaget, så det kan også få beholde sitt svenske navn. Men hva når det
dukker opp en systempåse i teksten, som forlengst er innkjøpt og utsalgsstedet
ikke er nevnt? Jeg kalte den en polpose.
Det er også skikk og bruk å beholde svenske navn på mennesker og steder uendret,
iallfall i bøker for voksne. Ofte kan det være lurt å gjøre det i barnebøker
også, når de er så populære at de blir filmet, slår originalnavnene igjennom.
Hvem vet vel at Villa Villekulla en gang het Villa Utsikten i norsk
oversettelse, eller at rumpenissene i Ronja Røverdatter også heter huldretusser
på norsk.
Svenske gatenavn får stort sett beholde navnet sitt, inkludert gatan. Men jeg
har en tendens til å oversette
fjärden til fjorden også i sammensetninger, rett og slett fordi jeg synes det er
et litt rart ord som kanskje ikke blir forstått – pussig nok – for det er jo
ikke egentlig så ulikt det norske ordet.
Det blir som kjent oversatt mye svensk krim, og her må oversetterne se seg for.
Et svensk mord er et norsk drap, mens et dråp gjerne er uaktsomt og har lavere
strafferamme. Er en i Sverige skäligen mistenkt for brott, kan en nok være
siktet på grunnlag av indisier, men blir en regnet for sannsynligvis skyldig, og
det altså foreligger skjellig grunn til mistanke, heter det på svensk sannolika
skäl-mistenkt. Her gjelder det å ikke oversette direkte. I Sverige brukes også
betegnelsen mistenkt om en som sitter i varetekt, mens vi i Norge da sier at
vedkommende er siktet, et ord de ikke har på svensk.
*
Allerede i midten av 70-årene ble to av bøkene til Theodor Kallifatides utgitt i
Norge, de handlet om den annen verdenskrig i Hellas. Den tredje boken i
trilogien kom ikke på norsk, uvisst av hvilke grunner.
Kärleken utkom i Sverige i 1977, og er først i år oversatt til norsk. Det er på
høy tid, det er ikke så mange mannlige forfattere som har skrevet ærlig og
ettertenksomt om kjærlighet og utroskap. Hovedpersonen Laki Sarris nærmer seg de
førti, han er innvandrer fra Hellas og lærer i filosofi. Han er gift med Lena,
en omsorgsfull og klok kvinne, og de har sønnen Johan på fire år. Så møter han
Li – vakker og ung – og blir forelsket. Selv om han fortsatt elsker sin kone.
Kvinnene krever at han må velge, men kan man velge bort noen man er glad i? Laki
kommer frem til at han iallfall kan velge bort et hverdagsliv han i og for seg
setter pris på, og satse på den nye kjærligheten. Svenskene han omgås synes det
er det rette valget, men hvis han tenker på hva broren hans i Hellas ville rådet
ham til, forestiller han seg at broren ville svare: "Jeg vet ikke hva du skal
gjøre! Men jeg vet hva jeg vil gjøre: Forlater du Lena og Johan, kommer jeg til
å slå deg fordervet!"
Laki Sarris er ikke de lette løsningenes mann, han ransaker sjelen sin, livet og
kjærligheten. Det er ikke abstrakt, men konkret, levende, erfart og inderlig.
Han tenker gjennom tidligere kjærlighetsforhold, blant annet til greske unge
kvinner, og hvordan erobrertrangen med årene skifter karakter. Han er en
mannssjåvinist og det går an å bli litt provosert innimellom, men beskrivelsene
er ærlige og fulle av innsikt.
Theodor Kallifatides kom til Sverige som 26-åring i 1964, etter å ha arbeidet
som skuespiller i Athen. Han kunne ikke ett ord svensk, og til å begynne med var
han potetskreller på en restaurant mens han lærte seg språket ved blant annet å
lese Strindberg. Han begynte å studere filosofi på universitetet, debuterte som
poet med uttrykksfulle dikt på svensk i 1969 og ble året etter redaktør for
Bonniers litterære magasin, noe han var til 1976. Han har tatt doktorgraden i
filosofi og undervist ved Stockholms universitet, og er nå en veletablert og
populær forfatter i Sverige. Han har utgitt over 30 bøker, han har vært
journalist og har skrevet for film, TV og teater. De fleste av bøkene hans er
oversatt til en rekke språk, dansk og finsk, engelsk, fransk og tysk. Han har
også oversatt svenske forfattere til gresk og greske forfattere til svensk.
Kallifatides har mottatt en rekke litterære priser, blant annet Karin
Boye-prisen og Stora romanpriset.
Han har naturlig nok skrevet mye om å være innvandrer, hvordan språk og kultur
henger sammen og at iallfall han ikke lenger er helt gresk, selv om han likevel
ikke er blitt helt svensk. Når man mister sine røtter, er det viktig å bli
rotfestet i seg selv.
Først nærmere årtusenskiftet fikk Kallifatides den ideen å skrive krim, og
svensk krim blir som nevnt ofte godt mottatt i Norge. Jeg påtok meg å oversette
Et enkelt drap for Bazar forlag, den utkom her for to år siden, fem år etter
utgivelsen i Sverige.
Klisjékrim med fett språk, var overskriften på anmeldelsen i Aftenposten. Jeg
siterer videre: "Kallifatides eier stor språklig fantasi, men billedbruken er
ofte overlesset eller bommer totalt."
Jeg må innrømme at jeg også himlet litt med øynene innimellom, men når den
svenske redaktøren har sluppet igjennom uttrykkene, er det ikke oversetterens
sak å overprøve dem. Men manusvaskeren syntes også det var i drøyeste laget å
presentere bokens hovedperson, den unge etterforskeren Kristina Vendel, med
blant andre disse ordene: Hon var inte vad man kallar en vacker kvinna, men hon
var påtaglig som en klappersten. Det ble forsiktig tolket til at hun stakk seg
ut som en rullestein på en sandstrand. For tolke teksten gjør jo en oversetter,
vi setter norske ord og uttrykk på meningsinnholdet i det vi leser, omsorgsfullt
og nøyaktig, og det gjelder ikke minst i oversettelser fra nabolandenes språk at
slingringsmonnet er lite.
Kallifatides har fortalt til Dagens Nyheter i et intervju i 1996 at da han ikke
gjenkjente sin forfatterstemme i greske oversettelser av bøkene sine, besluttet
han å oversette seg selv. Resultatet ble at han fant å måtte omskrive bøkene,
endre uttrykket. Det ble en annen rytme, en annen stil, en annen humor, en annen
sorg og en annen kjærlighet, til dels måtte han også endre intrigen. Som
forfatter står han selvfølgelig fritt til å gjøre dette.
I parentes bemerket hender det at slikt foregår i oversettelser også. Et
beryktet eksempel er den franske oversettelsen av Pippi Langstrømpe, der
kapitlene om Pippis oppsetsighet mot politiet og andre autoriteter, rett og
slett er tatt ut. Og den amerikanske oversetteren av Jostein Gaarders Sofies
verden lar henne ikke få lov til å møte et fremmed mann – han som blir
filosofilæreren hennes – i kirketårnet klokken fire om natten, det møtet er
flyttet til et sømmeligere tidspunkt.
Kallifatides forteller mye om greske forhold og også litt om det greske språket
i Kjærligheten. På gresk finnes det for eksempel egne ord for mer-mitt og
mest-mitt, ikke bare vårt enklere mitt.
Billedbruken hans er ofte morsom. Jeg liker godt en setning som denne i Et
enkelt drap: "Alt dette ble sagt i rasende fart, en slags verbal utforkjøring
hvor målstreken ble markert med et smil." Eller når Kristina Vendels ektemann
forlater henne uten å forklare seg: "Overveldet av skam hadde han krøpet av
gårde som en vettskremt slange."
Ikke alle anmeldere har vært like kritiske som Aftenpostens, flere andre, og
også lesere, har rost Kallifatides for hans vakre og poetiske språk. Jeg
forestiller meg at det er det greske språket som ligger bak mange av bildene,
men der kan jeg jo ta feil. Jeg har latt meg fortelle at grekerne fortsatt
bruker et uttrykk fra antikken for å fortelle at de føler seg flaue og har
dårlig samvittighet for noe: Da flyr det harpier rundt hodet på dem.
Jeg håper det ikke kommer til å fly harpier rundt hodet på meg når jeg senere i
dag vil gå og høre hva Theodor Kallifatides selv har å si om sin
forfattergjerning. Med respekt og beundring for innsatsen som ligger bak den,
takker jeg for meg.
Kirsti Øvergaard
| 
