Nettverksted for norske oversettere
Søk i nettverkstedet:
Søk i O-ringarkivet:

[Avansert søk]

Søk i ordbøker og leksika

Omregningsverktøy

Søk i biblioteker:
BibSys
Nasjonalbiblioteket
Deichman
Søk med Google
Nettbokhandlere:
Amazon
Haugen Bok
Akademibokhandeln
Antikvariat.net
Flere nettbokhandlere
Anbefalte nettsteder:
Oversetterblogg
Organisasjoner:
NAViO
NFF
NFO
NO
NORFAG
NORLA
STF
O-ringen

Din egen brukerprofil
Om nettverkstedet
Redaktør: Magne Tørring
Utvikling og design: 


Logg ut

Nettverkstedets arkiver inneholder materiale som er samlet, redigert og utarbeidet av nettverkstedets brukere. Tilgang til databasen krever at man har et gyldig passord som distribueres gratis til medlemmer av oversetterforeningene.

Epost-adresse eller kortnavn *
     
Passord:
   

* Du kan definere et kortnavn i «Din egen brukerprofil» og logge deg inn med det i stedet for den fullstendige e-postadressen

Ny bruker eller glemt passord? - klikk her


O-magasinet

[Forside]

17-11-2006 - Eivind Lilleskjæret:

Per Qvale: Lost and gained in translation

Oversettelse er ikke nødvendigvis et språklig tapsprosjekt. Per Qvale skriver om tivoliprinsippet: "Man tar igen på gungorna vad man förlorar på karusellen"


Peter Englund: Tystnadens historia och andra essäer (Atlantis 2003)/Stillhetens historie og andre essays (Universitetsforlaget 2004) Peter Englund: Brev från nollpunkten (Atlantis 1996)/Brev fra nullpunktet(Universitetsforlaget 1997) Peter Englund: Förflutenhetens landskap (Atlantis 1991/Fortidens landskap (Universitetsforlaget 1992) Tittelen Lost in Translation lød så sørgelig at jeg lenge ikke ville se filmen. For det er jo oversetternes store sorg at noe alltid går tapt i oversettelsen. Iallfall heter det seg så. "Noe vil alltid gå tapt," sier man rett som det er. Og visst er det nok av situasjoner i oversettelsesarbeidet som styrker denne tesen – eller skal vi si: klisjeen. Jeg får lyst til å stille opp en antitese: Noe vil alltid bli tilført i en oversettelse. Noe vil alltid bli vunnet. Om enkelte lesere nå stusser, er det neppe oversetterne blant dem. For jeg er ikke i tvil om at enhver oversetter fra tid til annen må ha følt at man virkelig bidrar med noe verdifullt – der for eksempel ens eget språk byr på rikere muligheter enn utgangsspråket. Eller der ens egen kultur, eller ens egne kunnskaper, kan tilføre teksten noe. Ja, det at litteratur fra hele verden kan leses på norsk, er i seg selv en gevinst. Den norske stat synes iallfall det er så viktig at den betaler vederlag for at oversetterne stiller sin tekst til disposisjon for norske lesere – faktisk nøyaktig like stort bibliotekvederlag for en oversatt tekst som for en tekst av en norsk forfatter. Dette med lost and gained - ofte skjer jo begge deler, i tråd med det (nokså tvilsomme) kompensatoriske prinsipp om å "ta igen på gungorna vad man förlorar på karusellen/what you lose on the roundabouts you gain on the swings". La oss kalle det tivoliprinsippet, dette at man må gi tapt overfor en oversetterisk utfordring ett sted, og derfor kliner til med litt ekstra et annet sted, slik at man kommer hederlig fra det på regnskapets dag. Men det finnes også en annen oversetterisk metode som, noe forvirrende, går under samme betegnelse, altså "det kompensatoriske prinsipp". Denne metode innebærer at man legger seg i selen for å gjenskape særegenheter i teksten, så som neologismer, arkaismer, regionalismer, vanskelig tilgjengelige kulturelle referanser. Så når det i den norske versjonen av den tyske kabaretvisen fra 1920-årene handler om en samlemani som omfatter "en tolvskilling fra Brecht", er ikke det en oversettelse av "ein dreigroschen von Brecht", men av "die Mütze von Bert Brecht" – oversetteren har, litt frekt, kompensert for tapet av lua til Brecht, som her i landet neppe har noen fetisjkarakter. Men vi har iallfall hørt om Tolvskillingsoperaen. --- Det er klart at i fagbøker er det lettere å både tilføye og stryke tekst, og det gjøres av såvel forlag som oversetter – og av forfatteren selv. Da historikeren Peter Englund skrev om bomberaidene mot Berlin, ble han av sin norske oversetter gjort oppmerksom på at Nordahl Grieg satte livet til under et bombetokt i 1944 . Englund foretok litt snabbforskning, og resultatet ble et ekstra avsnitt for den norske utgaven, 20 linjer – en klar gevinst for norske lesere. Slik lyder dét som svenskene ikke får vite: --- En av de døde var forresten Nordahl Grieg. Han hadde sammen med tre andre krigskorrespondenter fått lov til å bli med på et stort tokt mot Berlin natten mellom 2. og 3. desember, et tokt som ble en sørgelig fiasko. Sterk vind spredte nemlig flyene og vanskeliggjorde målmarkeringen. "Bombekrypingen" ble også usedvanlig stor; man regner med at tre fjerdedeler av bombene som ble sluppet den natten, slo ned ute på landet sør for Berlin, og avdriften gjorde at mange av flyene på hjemveien kom til å fly gjennom byens luftforsvar enda en gang, men denne gangen fra motsatt hold. På toppen av det hele var det god sikt, og den tyske nattjakten var derfor usedvanlig aktiv og usedvanlig vellykket. Resultatet ble en mindre massakre. Grieg var sammen med en australsk krigskorrespondent, Norman Stockton, og begge ble drept da bombeflyet deres, en Lancaster fra 460. skvadron, ble skutt ned i Berlin-området. En annen krigskorrespondent, Lowell Bennet, ble tatt til fange etter at flyet hans hadde gått i bakken. Den eneste av de fire som vendte tilbake, var en amerikansk radiojournalist som siden ble svært kjent: Ed Murrow. --- (Snabbforskningen ble foretatt i januar 1997; idag kunne man i nye utgaver – på et hvilket som helst språk! – føye til at man vet nøyaktig hvor i Berlin Nordahl Griegs Lancaster endte, og at man til og med har funnet en del av vingen.) Men sannelig har det ikke forekommet at et helt avsnitt er blitt tilføyd i en skjønnlitterær tekst også: Barbara Haveland forlenget Jan Kjærstads Forføreren med en halv side eller så da hun arbeidet med The Seducer, naturligvis med forfatterens approbasjon. Selv strøk jeg 60 sider da min egen fagbok Fra Hieronymus til hypertekst. Oversettelse i teori og praksis skulle oversettes til engelsk. I samarbeid med oversetter og revisjonist (Norman R. Spencer og Linda Sivesind) ble det lagt til et avsnitt om internett, en opplagt oppdatering av teksten. Og siden engelske forlag er så metikuløse med akribien, fikk referansene ny frisyre. Men da forlaget etterlyste referansen til et sitat av Lysander (altså en replikk av Lysander i A Midsummer Night's Dream), syntes jeg det gikk noe for langt. Korrekturleseren kjente ikke sin Shakespeare, og ville ha kilden Lysander registrert i References. Ikke akkurat noe gain for den engelske oversettelsen. (Den norske utgaven er dessverre utsolgt fra Aschehoug, men forfatteren har overtatt restopplaget, som selges til favorabel pris pluss porto: per.qvale@chello.no) --- Fra fjorårets Englund-bok på norsk (Tystnadens historia) skal jeg gi noen eksempler på forskjellige slags gevinster: Om "drakblomman" heter det at den hadde spredt seg langs en gammel ferdeselsvei "från Wisla I Polen över Öland, Kalmar län och Östergötland, vidare in i Västergötland, genom Norge ända fram till Atlantkusten vid Bergen." Ved hjelp av Johannes Lids Norsk og Svensk flora kunne jeg tilføye at dragehode vokser "…fra Jeløya og Borre nord til Dovre". Videre heter det at "den amerikanska dunörten växer inne i Stockholms stad". På norsk får Amerikamjølke i tillegg lov til å vokse i Oslo by. Når Englund fremhever de svenske polfarerne Kropp og Skinnarmo (hvem faen er det?) i et essay om moderne eventyrere, er jo ikke dette noe særlig å by norske lesere. Norske lesere, og leserinner, får i tillegg en ettertrykkelig kompensasjon: "Liv Arnesen, Monica Kristensen, Erling Kagge, Børge Ousland". Og hadde jeg oversatt boken etter 21. mai 2004, ville jeg ha tilføyd Randi Skaug, som nådde toppen av Mount Everest på denne historiske dato, uten oksygen. Og kom ned igjen, vel å merke. Men så var hun da også en sprek ung dame på skarve 44 år. (Hun karakteriserte forøvrig bestigningen som "en pingletur" i forhold til norske fjellturer med gnagsår, sult, rask gange og svette.) En annen tilføyelse ble det rom for da jeg skulle oversette ord som "oväsen" og "buller" og disse ordenes etymologi: --- Allt detta speglas i det faktum att begreppet buller, i dess moderna betydelse, är tämligen nytt. Det nutida ordet för oväsen i engelskan, noise, hade från början ingen negativ klang, utan var helt enkelt liktydigt med ljud. Något liknande går att se i svenskan. Ordet buller användes från början mest som synonym til oro, upplopp, uppror och liknande, samtidigt som oväsen ursprungligt betecknade olika klandervärda tillstånd i allmännhet; det är först senare det kom att användas, i överförd bemärkelse, som synonym til oljud. --- Det var duket for en tilleggsopplysning, som jeg håpet å legge inn sotto voce, eller uten for mye støy: Alt dette speiles i at begrepet støy, i sin moderne betydning, er temmelig nytt. Nåtidens ord for støy i engelsk, noise, hadde fra begynnelsen av ingen negativ klang, men var rett og slett ensbetydende med lyd. Noe lignende kan man se i de skandinaviske språk. På norsk betegnet ordet støy en sterkere eller svakere lyd, klang, dur, fra noe som bryter stillheten, og ordet larm var opprinnelig alarm (av italiensk all'arme, til våpen). På svensk var buller, som idag står for buldring og støy, fra begynnelsen nærmest et synonym for uro, oppløp, opprør og lignende, samtidig som oväsen (liksom norsk uvesen) opprinnelig betegnet forskjellige klanderverdige tilstander i sin alminnelighet, det var først senere det kom til å bli brukt, i overført betydning, som synonym til ulyd. --- I en fotnote antyder forfatteren tilkortkommenhet hos norske filologer, siden de angivelig ikke klarer å spore ordet "kjedsomhet" lenger tilbake enn til Ibsen. Jeg fant denne antydningen noe ubetenksom, påpekte at Norsk Riksmålsordboks materialsamling (som jeg antok var forfatterens kilde) var bygd på et utvalg forfattere "fra Wergeland og Welhaven og frem til våre dager", og ikke søker etter eldste belegg. Etter at jeg hadde ført noen slike leksikalsk-redaksjonelle samt noen semantiske argumenter i marken overfor forfatteren, innvilget han i at jeg endret denne fotnoten, slik at våre filologer ikke kom til kort i den norske utgaven. Vi kan si at den norske filologstand fikk sin fortjente kompensasjon. I et annet essay i fjorårets bok lar Englund Thomas Hobbes karakterisere jordelivet som "kort, rått, otäckt och mödosamt". Jeg sjekket naturligvis originalen (Leviathan, 1651) – der sto det "solitary, poor, nasty, brutish and short" – altså "ensomt, fattig, vemmelig, dyrisk og kort". Dermed får norske lesere med seg at Hobbes også syntes livet var en ensom ting. Ikke store gevinsten, kanskje. Ja, det siste var korreksjon av sitatfeil, i beskjedent omfang. Jeg lurte på om jeg også skulle nevne trykkfeil, tenkte kanskje det kunne virke smålig. Jo, jeg nevner det: Adskillige svenske trykkfeil er rettet opp i de norske Englund-versjonene! Man kan ikke kalle det annet enn en gevinst for bøkene. Peter Englund har alltid vært raus mot sin oversetter, og med begeistring akseptert alle forslag til inngrep i teksten. Man kan si at det er en klok holdning overfor en oversetter – men den er ingen selvfølge for alle forfattere. Og kanskje tar det slutt på Englunds generøsitet også, når oversetteren har drevet sin plikttrohet over i det nidkjære. Har han det? I essayet "Om ensamhetens historia" i essaysamlingen Förflutenhetens landskap stusset jeg ved denne betraktningen: "Framåt 1800-talet blir det riktigt fint att vara ensam. (…) Avskildheten blir mytologiserad, inte minst som ett medel till konstnärligt skapande; den blir till ett måste för en Beethoven, en Goya eller en Proust." Jeg tillot meg – brevledes, som svenskene sier – å påpeke at det riktignok levde en Proust samtidig med Beethoven og Goya, han het Joseph Louis Proust (1754-1826), Beethoven og Goya døde jo i henholdsvis 1827 og 1828, Joseph Louis var kjemiker, professor i Madrid, og faktisk den som oppdaget glukose (i 1799). Ovenikjøpet "særlig kjent for loven om de multiple forhold", hva nå det monne være. Englund hadde nok sporet opp feil Proust, om enn i riktig tid. Jeg tillot meg videre å foreslå Goethe til erstatning for den litteraten som burde nevnes i samme åndedrag som komponisten og billedkunstneren når man vil illustrere ensomhetsfølelsen utover mot 1800-tallet (og man alt har nevnt Byron og Wordsworth). Alternativt foreslo jeg Schiller, Novalis, Hölderlin. Jeg tilskrev det hele en synaptisk kortslutning. Ja, vi oversettere er jo de beste nærleserne på godt og ondt. Nylig grep jeg meg selv i en trykkfeil, eller tastefeil, i et manus. Jeg hadde skrevet: "I dette skriftet skiller Luther mellom det indre og det yre menneske". Det var kanskje en freudiansk tasteglipp. En annen mulig vinning i denne boken ble oversettelsen av "frihjulsfilosoferandet". Kunne jeg oversette det med "tomgangsfilosofi"? Jeg forestiller meg en gammel SAAB, skrev jeg til forfatteren, og dermed får "frihjul" en mer positiv konnotasjon enn "tomgang", som jo virker mer ørkesløst. Dessuten er det ikke så mange nordmenn som forbinder noe med frihjul lenger. Forfatteren godtar "tomgangsfilosofi". (Men Gammelsaabens Venner vil vel protestere, om de får nyss om det.) "Men vi vill ju så gärna att en stor händelse skall ha en stor orsak," skriver Englund i Brev från nollpunkten, og antyder at ubetydelige årsaker er alle historikeres skrekk. --- För att inte säga vad man känner inför tanken att det skulle kunna ta 270 år att avskriva polisspåret, eller at vi efter dryga 300 år ennu skulle finna oss stående på en loftgång i Rotebro. --- Jeg gjør den formodning at "en loftgång i Rotebro" er en metafor (eller mer presist en metonymi) for Christer Pettersons faste bopæl, og at "polisspåret" nok også er et ukjent begrep for mange nordmenn. Jeg foreslår en generaliserende omskrivning, som han aksepterer: --- For ikke å snakke om hva man føler ved tanken på at det kan ta 270 år før man kanskje avviser konspirasjonsteorien i Palme-saken, eller at vi etter drøye 300 år fremdeles skulle stå utenfor døren til en sløv fyllik på en loftsgang i Rotebro. --- Et eksplanatorisk tillegg, som forfatteren fant helt tilstedelig. --- Mye kan som kjent gå tapt i en oversettelse, først og fremst på grunn av utelatelser. Jeg har hørt om 70% kutt i en såkalt tilrettelagt barneutgave. OK, litt mer om tap: Kjent og ofte påpekt er også tap i form av depresisering (eks. "His exquisite button-down slim fit Van Heusen shirt most definitely needed ironing" som depresiseres til det utvilsomt idiomatiske "skjorta måtte strykes"). Samtidig mister man gjerne tekstens tone, glir over på et annet stilnivå, eller register. Videre kan jo hele meningen gå tapt, eller bli forvrengt, som når den polske oversetteren av Hamsuns Sult skriver av den tyske, og får vridd det til at Christiania er "denne forunderlige by, som enhver må beskrive, før han…osv." Den tyske oversetteren hadde nemlig skrevet: "...in jener seltsamen Stadt, die keiner verlässt, ehe sie ihn gezeichnet hat." Som alle vet, heter det i originalen: "...denne forunderlige By, som ingen forlader, før han har faaet Mærker af den." Men la meg nå forfølge tesen om oversetterisk gevinst. Jeg kan ikke motstå fristelsen til å fremheve en i det minste elegant kompensatorisk løsning ved Norman R. Spencer i hans oversettelse av min bok Fra Hieronymus til hypertekst, der det i forbindelse med kulturforskjeller heter følgende om norske og tyske melkekulturer: --- Skal Quark, den man finner ved siden av joghurten, oversettes med "kvark" - som det jo heter på norsk, men som få kjenner til? Vil de mange tro at det er snakk om en kjernefysisk størrelse, mellom kjernemelken og nykjernet smør? --- Norman A. Spencer skriver: --- Should Quark, which in Germany one finds next to youghurt, be translated as "quark", which it is called in English, but few have heard of? Will the masses think it refers to an elementary particle rather than an alimentary article? --- Forfatteren kan ikke annet enn føle takknemlighet overfor en slik oversetterinnsats. --- Det tok kanskje slutt på Peter Englunds takknemlighet da jeg problematiserte en tese i hans essay om skrujernets historie, ved å henvise til andre forskningsresultater: Da engelskmennene tapte slaget mot zuluene ved Isandhlwana i 1879, var det kanskje ikke på grunn av at de ikke hadde skrujern til å åpne ammunisjonskassene med, slik Englund hevder. For kassene, viser det seg, kunne lett åpnes med et slag av geværkolben. Kanskje måtte man søke helt andre forklaringer på britenes nederlag? Et program på National Geographic Channel fremholdt at utfallet – som ble en massakre på britene – ikke skyldtes et underskudd av ammunisjon, men et overskudd av snus. Zuluene brukte snus som var iblandet cannabis og rød sopp rik på hallucinogener. Dette gjorde dem fryktløse, sterke, aggressive osv. TV-kanalen testet så denne snusblandingen på karateutøvere, med et overbevisende resultat: Snusgubben ble en villmann og seiret stort over motstanderen. Oversetteren har her formodentlig gått ut over sitt mandat. Hans innblanding i forfatterens hypoteser og resonnementer bør begrense seg til det som er relevant for mottagerspråket og mottagerkulturen. Og naturligvis må oversetteren ha forfatterens godkjennelse. (Det bør tilføyes at mine bemerkninger om slaget i Zululand ikke var ment som forslag til endring av teksten!) --- Nå, når det kanskje begynner å bli kjedelig, vil jeg ikke unnlate å nevne hvilke forbløffende gevinster stavekontrollen kan tilføre en oversettelse. Oversetteren skriver for eksempel "storehjerne", Stavekontrollen foreslår i stedet "storfehjerne". Man gjør seg tanker om hjernen bak Stavekontrollen. Man skriver "ikkekjønnslig", og Stavekontrollen, som må være i være i det medisinsk-patologiske hjørne, slår til med "ilkekjønnslig". Og skriver man "omskåret", får man til svar: "Finnes ikke. Erstatt ned 'uomskåret'." I tråd med dette blir "størkningsdøden" foreslått rettet til "størkningsjøden". Og "jesuitterordenen" til "jesuittermorderen". Stavekontrollen åpenbarer enda mer av sin konfesjonelle holdning idet den lar "Gudsstat" blir avfeid som "gufsstat". I stedet for "dyktiggjørelse" foreslås innført "dyktigjørelise", en neologisme som man må forstå som en variant av "flittiglise". "Bordduken" blir endret til "borddunken". Ja, det viktigste for mange er ikke at duken, men at dunken kommer på bordet. I samme ånd endrer Kontrollen "pilhastighet" til "pilshastighet". "Åpenbarelse" endres til "åpenbar helse". (Folkehelsen har lenge vært viktigere enn religionen her i landet.) "Føranalytisk" blir partout til "føreanalytisk". (Norge er en skinasjon.) Mange av Stavekontrollens endringer er innovative, og ofte riktig tankevekkende, som når den lanserer ord som "biomforene" og "unntaksskvis". Men alt i alt må nok Stavekontrollens bidrag betraktes som mer gøy enn gain. --- Jeg kom over denne definisjonen blant mine notater forleden: "Et språk består ikke bare av ordbok, lyder og syntaks. Det er en særegen måte å tolke virkeligheten på, finjustert av de generasjoner som har utviklet språket." Jeg sammenholder dette med hva en lærer ved Kulturakademiet i Riga sa om oversettelser til latvisk: "Det viktigste er følelsen av morsmål," sa han. "Det viktigste er følelsen av morsmål." Vi, oversetterne, gir en finjustert virkelighetsfortolkning. Vi gir den på morsmålet. Så da har jeg vel styrket tesen om at noe alltid vil bli vunnet i en oversettelse. "Translating is always a gain."