Peter Englund: Tystnadens historia och andra essäer (Atlantis
2003)/Stillhetens historie og andre essays (Universitetsforlaget 2004)
Peter Englund: Brev från nollpunkten (Atlantis 1996)/Brev fra
nullpunktet(Universitetsforlaget 1997)
Peter Englund: Förflutenhetens landskap (Atlantis 1991/Fortidens landskap
(Universitetsforlaget 1992)
Tittelen Lost in Translation lød så sørgelig at jeg lenge ikke ville se
filmen. For det er jo oversetternes store sorg at noe alltid går tapt i
oversettelsen. Iallfall heter det seg så. "Noe vil alltid gå tapt," sier man
rett som det er. Og visst er det nok av situasjoner i oversettelsesarbeidet som
styrker denne tesen – eller skal vi si: klisjeen. Jeg får lyst til å stille opp
en antitese: Noe vil alltid bli tilført i en oversettelse. Noe vil alltid bli
vunnet.
Om enkelte lesere nå stusser, er det neppe oversetterne blant dem. For jeg er
ikke i tvil om at enhver oversetter fra tid til annen må ha følt at man virkelig
bidrar med noe verdifullt – der for eksempel ens eget språk byr på rikere
muligheter enn utgangsspråket. Eller der ens egen kultur, eller ens egne
kunnskaper, kan tilføre teksten noe. Ja, det at litteratur fra hele verden kan
leses på norsk, er i seg selv en gevinst. Den norske stat synes iallfall det er
så viktig at den betaler vederlag for at oversetterne stiller sin tekst til
disposisjon for norske lesere – faktisk nøyaktig like stort bibliotekvederlag
for en oversatt tekst som for en tekst av en norsk forfatter.
Dette med lost and gained - ofte skjer jo begge deler, i tråd med det
(nokså tvilsomme) kompensatoriske prinsipp om å "ta igen på gungorna vad man
förlorar på karusellen/what you lose on the roundabouts you gain on the swings".
La oss kalle det tivoliprinsippet, dette at man må gi tapt overfor en
oversetterisk utfordring ett sted, og derfor kliner til med litt ekstra et annet
sted, slik at man kommer hederlig fra det på regnskapets dag. Men det finnes
også en annen oversetterisk metode som, noe forvirrende, går under samme
betegnelse, altså "det kompensatoriske prinsipp". Denne metode innebærer at man
legger seg i selen for å gjenskape særegenheter i teksten, så som neologismer,
arkaismer, regionalismer, vanskelig tilgjengelige kulturelle referanser. Så når
det i den norske versjonen av den tyske kabaretvisen fra 1920-årene handler om
en samlemani som omfatter "en tolvskilling fra Brecht", er ikke det en
oversettelse av "ein dreigroschen von Brecht", men av "die Mütze von Bert
Brecht" – oversetteren har, litt frekt, kompensert for tapet av lua til Brecht,
som her i landet neppe har noen fetisjkarakter. Men vi har iallfall hørt om
Tolvskillingsoperaen.
---
Det er klart at i fagbøker er det lettere å både tilføye og stryke tekst, og det
gjøres av såvel forlag som oversetter – og av forfatteren selv. Da historikeren
Peter Englund skrev om bomberaidene mot Berlin, ble han av sin norske oversetter
gjort oppmerksom på at Nordahl Grieg satte livet til under et bombetokt i 1944 .
Englund foretok litt snabbforskning, og resultatet ble et ekstra avsnitt
for den norske utgaven, 20 linjer – en klar gevinst for norske lesere. Slik
lyder dét som svenskene ikke får vite:
---
En av de døde var forresten Nordahl Grieg. Han hadde sammen med tre andre
krigskorrespondenter fått lov til å bli med på et stort tokt mot Berlin natten
mellom 2. og 3. desember, et tokt som ble en sørgelig fiasko. Sterk vind spredte
nemlig flyene og vanskeliggjorde målmarkeringen. "Bombekrypingen" ble også
usedvanlig stor; man regner med at tre fjerdedeler av bombene som ble sluppet
den natten, slo ned ute på landet sør for Berlin, og avdriften gjorde at mange
av flyene på hjemveien kom til å fly gjennom byens luftforsvar enda en gang, men
denne gangen fra motsatt hold. På toppen av det hele var det god sikt, og den
tyske nattjakten var derfor usedvanlig aktiv og usedvanlig vellykket. Resultatet
ble en mindre massakre. Grieg var sammen med en australsk krigskorrespondent,
Norman Stockton, og begge ble drept da bombeflyet deres, en Lancaster fra 460.
skvadron, ble skutt ned i Berlin-området. En annen krigskorrespondent, Lowell
Bennet, ble tatt til fange etter at flyet hans hadde gått i bakken. Den eneste
av de fire som vendte tilbake, var en amerikansk radiojournalist som siden ble
svært kjent: Ed Murrow.
---
(Snabbforskningen ble foretatt i januar 1997; idag kunne man i nye utgaver – på
et hvilket som helst språk! – føye til at man vet nøyaktig hvor i Berlin Nordahl
Griegs Lancaster endte, og at man til og med har funnet en del av vingen.)
Men sannelig har det ikke forekommet at et helt avsnitt er blitt tilføyd i en
skjønnlitterær tekst også: Barbara Haveland forlenget Jan Kjærstads
Forføreren med en halv side eller så da hun arbeidet med The
Seducer, naturligvis med forfatterens approbasjon.
Selv strøk jeg 60 sider da min egen fagbok Fra Hieronymus til hypertekst.
Oversettelse i teori og praksis skulle oversettes til engelsk. I samarbeid
med oversetter og revisjonist (Norman R. Spencer og Linda Sivesind) ble det lagt
til et avsnitt om internett, en opplagt oppdatering av teksten. Og siden
engelske forlag er så metikuløse med akribien, fikk referansene ny frisyre. Men
da forlaget etterlyste referansen til et sitat av Lysander (altså en replikk av
Lysander i A Midsummer Night's Dream), syntes jeg det gikk noe for langt.
Korrekturleseren kjente ikke sin Shakespeare, og ville ha kilden Lysander
registrert i References. Ikke akkurat noe gain for den engelske
oversettelsen. (Den norske utgaven er dessverre utsolgt fra Aschehoug, men
forfatteren har overtatt restopplaget, som selges til favorabel pris pluss
porto: per.qvale@chello.no)
---
Fra fjorårets Englund-bok på norsk (Tystnadens historia) skal jeg gi noen
eksempler på forskjellige slags gevinster:
Om "drakblomman" heter det at den hadde spredt seg langs en gammel ferdeselsvei
"från Wisla I Polen över Öland, Kalmar län och Östergötland, vidare in i
Västergötland, genom Norge ända fram till Atlantkusten vid Bergen." Ved hjelp av
Johannes Lids Norsk og Svensk flora kunne jeg tilføye at dragehode vokser
"…fra Jeløya og Borre nord til Dovre". Videre heter det at "den amerikanska
dunörten växer inne i Stockholms stad". På norsk får Amerikamjølke i tillegg lov
til å vokse i Oslo by.
Når Englund fremhever de svenske polfarerne Kropp og Skinnarmo (hvem faen er
det?) i et essay om moderne eventyrere, er jo ikke dette noe særlig å by norske
lesere. Norske lesere, og leserinner, får i tillegg en ettertrykkelig
kompensasjon: "Liv Arnesen, Monica Kristensen, Erling Kagge, Børge Ousland". Og
hadde jeg oversatt boken etter 21. mai 2004, ville jeg ha tilføyd Randi Skaug,
som nådde toppen av Mount Everest på denne historiske dato, uten oksygen. Og kom
ned igjen, vel å merke. Men så var hun da også en sprek ung dame på skarve 44
år. (Hun karakteriserte forøvrig bestigningen som "en pingletur" i forhold til
norske fjellturer med gnagsår, sult, rask gange og svette.)
En annen tilføyelse ble det rom for da jeg skulle oversette ord som "oväsen" og
"buller" og disse ordenes etymologi:
---
Allt detta speglas i det faktum att begreppet buller, i dess moderna
betydelse, är tämligen nytt. Det nutida ordet för oväsen i engelskan,
noise, hade från början ingen negativ klang, utan var helt enkelt
liktydigt med ljud. Något liknande går att se i svenskan. Ordet buller användes
från början mest som synonym til oro, upplopp, uppror och liknande, samtidigt
som oväsen ursprungligt betecknade olika klandervärda tillstånd i allmännhet;
det är först senare det kom att användas, i överförd bemärkelse, som synonym til
oljud.
---
Det var duket for en tilleggsopplysning, som jeg håpet å legge inn sotto
voce, eller uten for mye støy:
Alt dette speiles i at begrepet støy, i sin moderne betydning, er temmelig
nytt. Nåtidens ord for støy i engelsk, noise, hadde fra begynnelsen av
ingen negativ klang, men var rett og slett ensbetydende med lyd. Noe lignende
kan man se i de skandinaviske språk. På norsk betegnet ordet støy en sterkere
eller svakere lyd, klang, dur, fra noe som bryter stillheten, og ordet larm var
opprinnelig alarm (av italiensk all'arme, til våpen). På svensk var
buller, som idag står for buldring og støy, fra begynnelsen nærmest et synonym
for uro, oppløp, opprør og lignende, samtidig som oväsen (liksom norsk
uvesen) opprinnelig betegnet forskjellige klanderverdige tilstander i sin
alminnelighet, det var først senere det kom til å bli brukt, i overført
betydning, som synonym til ulyd.
---
I en fotnote antyder forfatteren tilkortkommenhet hos norske filologer, siden de
angivelig ikke klarer å spore ordet "kjedsomhet" lenger tilbake enn til Ibsen.
Jeg fant denne antydningen noe ubetenksom, påpekte at Norsk Riksmålsordboks
materialsamling (som jeg antok var forfatterens kilde) var bygd på et utvalg
forfattere "fra Wergeland og Welhaven og frem til våre dager", og ikke søker
etter eldste belegg. Etter at jeg hadde ført noen slike leksikalsk-redaksjonelle
samt noen semantiske argumenter i marken overfor forfatteren, innvilget han i at
jeg endret denne fotnoten, slik at våre filologer ikke kom til kort i den norske
utgaven. Vi kan si at den norske filologstand fikk sin fortjente kompensasjon.
I et annet essay i fjorårets bok lar Englund Thomas Hobbes karakterisere
jordelivet som "kort, rått, otäckt och mödosamt". Jeg sjekket naturligvis
originalen (Leviathan, 1651) – der sto det "solitary, poor, nasty,
brutish and short" – altså "ensomt, fattig, vemmelig, dyrisk og kort". Dermed
får norske lesere med seg at Hobbes også syntes livet var en ensom ting. Ikke
store gevinsten, kanskje.
Ja, det siste var korreksjon av sitatfeil, i beskjedent omfang. Jeg lurte på om
jeg også skulle nevne trykkfeil, tenkte kanskje det kunne virke smålig. Jo, jeg
nevner det: Adskillige svenske trykkfeil er rettet opp i de norske
Englund-versjonene! Man kan ikke kalle det annet enn en gevinst for bøkene.
Peter Englund har alltid vært raus mot sin oversetter, og med begeistring
akseptert alle forslag til inngrep i teksten. Man kan si at det er en klok
holdning overfor en oversetter – men den er ingen selvfølge for alle forfattere.
Og kanskje tar det slutt på Englunds generøsitet også, når oversetteren har
drevet sin plikttrohet over i det nidkjære. Har han det?
I essayet "Om ensamhetens historia" i essaysamlingen Förflutenhetens
landskap stusset jeg ved denne betraktningen: "Framåt 1800-talet blir det
riktigt fint att vara ensam. (…) Avskildheten blir mytologiserad, inte minst som
ett medel till konstnärligt skapande; den blir till ett måste för en Beethoven,
en Goya eller en Proust."
Jeg tillot meg – brevledes, som svenskene sier – å påpeke at det riktignok levde
en Proust samtidig med Beethoven og Goya, han het Joseph Louis Proust
(1754-1826), Beethoven og Goya døde jo i henholdsvis 1827 og 1828, Joseph Louis
var kjemiker, professor i Madrid, og faktisk den som oppdaget glukose (i 1799).
Ovenikjøpet "særlig kjent for loven om de multiple forhold", hva nå det monne
være. Englund hadde nok sporet opp feil Proust, om enn i riktig tid. Jeg tillot
meg videre å foreslå Goethe til erstatning for den litteraten som burde
nevnes i samme åndedrag som komponisten og billedkunstneren når man vil
illustrere ensomhetsfølelsen utover mot 1800-tallet (og man alt har nevnt Byron
og Wordsworth). Alternativt foreslo jeg Schiller, Novalis, Hölderlin. Jeg
tilskrev
det hele en synaptisk kortslutning.
Ja, vi oversettere er jo de beste nærleserne på godt og ondt. Nylig grep jeg meg
selv i en trykkfeil, eller tastefeil, i et manus. Jeg hadde skrevet: "I dette
skriftet skiller Luther mellom det indre og det yre menneske". Det var
kanskje en freudiansk tasteglipp.
En annen mulig vinning i denne boken ble oversettelsen av
"frihjulsfilosoferandet". Kunne jeg oversette det med "tomgangsfilosofi"? Jeg
forestiller meg en gammel SAAB, skrev jeg til forfatteren, og dermed får
"frihjul" en mer positiv konnotasjon enn "tomgang", som jo virker mer ørkesløst.
Dessuten er det ikke så mange nordmenn som forbinder noe med frihjul lenger.
Forfatteren godtar "tomgangsfilosofi". (Men Gammelsaabens Venner vil vel
protestere, om de får nyss om det.)
"Men vi vill ju så gärna att en stor händelse skall ha en stor orsak," skriver
Englund i Brev från nollpunkten, og antyder at ubetydelige årsaker er
alle historikeres skrekk.
---
För att inte säga vad man känner inför tanken att det skulle kunna ta 270 år
att avskriva polisspåret, eller at vi efter dryga 300 år ennu skulle finna oss
stående på en loftgång i Rotebro.
---
Jeg gjør den formodning at "en loftgång i Rotebro" er en metafor (eller mer
presist en metonymi) for Christer Pettersons faste bopæl, og at "polisspåret"
nok også er et ukjent begrep for mange nordmenn. Jeg foreslår en generaliserende
omskrivning, som han aksepterer:
---
For ikke å snakke om hva man føler ved tanken på at det kan ta 270 år før man
kanskje avviser konspirasjonsteorien i Palme-saken, eller at vi etter drøye 300
år fremdeles skulle stå utenfor døren til en sløv fyllik på en loftsgang i
Rotebro.
---
Et eksplanatorisk tillegg, som forfatteren fant helt tilstedelig.
---
Mye kan som kjent gå tapt i en oversettelse, først og fremst på grunn av
utelatelser. Jeg har hørt om 70% kutt i en såkalt tilrettelagt
barneutgave. OK, litt mer om tap: Kjent og ofte påpekt er også tap i form av
depresisering (eks. "His exquisite button-down slim fit Van Heusen shirt
most definitely needed ironing" som depresiseres til det utvilsomt idiomatiske
"skjorta måtte strykes"). Samtidig mister man gjerne tekstens tone, glir over på
et annet stilnivå, eller register. Videre kan jo hele meningen gå tapt,
eller bli forvrengt, som når den polske oversetteren av Hamsuns Sult
skriver av den tyske, og får vridd det til at Christiania er "denne forunderlige
by, som enhver må beskrive, før han…osv." Den tyske oversetteren hadde
nemlig skrevet: "...in jener seltsamen Stadt, die keiner verlässt, ehe sie
ihn gezeichnet hat." Som alle vet, heter det i originalen: "...denne
forunderlige By, som ingen forlader, før han har faaet Mærker af den."
Men la meg nå forfølge tesen om oversetterisk gevinst. Jeg kan ikke motstå
fristelsen til å fremheve en i det minste elegant kompensatorisk løsning ved
Norman R. Spencer i hans oversettelse av min bok Fra Hieronymus til
hypertekst, der det i forbindelse med kulturforskjeller heter følgende om
norske og tyske melkekulturer:
---
Skal Quark, den man finner ved siden av joghurten, oversettes med
"kvark" - som det jo heter på norsk, men som få kjenner til? Vil de mange tro at
det er snakk om en kjernefysisk størrelse, mellom kjernemelken og nykjernet
smør?
---
Norman A. Spencer skriver:
---
Should Quark, which in Germany one finds next to youghurt, be translated as
"quark", which it is called in English, but few have heard of? Will the masses
think it refers to an elementary particle rather than an alimentary
article?
---
Forfatteren kan ikke annet enn føle takknemlighet overfor en slik
oversetterinnsats.
---
Det tok kanskje slutt på Peter Englunds takknemlighet da jeg problematiserte en
tese i hans essay om skrujernets historie, ved å henvise til andre
forskningsresultater: Da engelskmennene tapte slaget mot zuluene ved Isandhlwana
i 1879, var det kanskje ikke på grunn av at de ikke hadde skrujern til å åpne
ammunisjonskassene med, slik Englund hevder. For kassene, viser det seg, kunne
lett åpnes med et slag av geværkolben. Kanskje måtte man søke helt andre
forklaringer på britenes nederlag? Et program på National Geographic Channel
fremholdt at utfallet – som ble en massakre på britene – ikke skyldtes et
underskudd av ammunisjon, men et overskudd av snus. Zuluene brukte snus
som var iblandet cannabis og rød sopp rik på hallucinogener. Dette gjorde
dem fryktløse, sterke, aggressive osv. TV-kanalen testet så denne snusblandingen
på karateutøvere, med et overbevisende resultat: Snusgubben ble en villmann og
seiret stort over motstanderen.
Oversetteren har her formodentlig gått ut over sitt mandat. Hans innblanding i
forfatterens hypoteser og resonnementer bør begrense seg til det som er relevant
for mottagerspråket og mottagerkulturen. Og naturligvis må oversetteren ha
forfatterens godkjennelse. (Det bør tilføyes at mine bemerkninger om slaget i
Zululand ikke var ment som forslag til endring av teksten!)
---
Nå, når det kanskje begynner å bli kjedelig, vil jeg ikke unnlate å nevne hvilke
forbløffende gevinster stavekontrollen kan tilføre en oversettelse.
Oversetteren skriver for eksempel "storehjerne", Stavekontrollen foreslår i
stedet "storfehjerne". Man gjør seg tanker om hjernen bak Stavekontrollen.
Man skriver "ikkekjønnslig", og Stavekontrollen, som må være i være i det
medisinsk-patologiske hjørne, slår til med "ilkekjønnslig". Og skriver man
"omskåret", får man til svar: "Finnes ikke. Erstatt ned 'uomskåret'."
I tråd med dette blir "størkningsdøden" foreslått rettet til "størkningsjøden".
Og "jesuitterordenen" til "jesuittermorderen". Stavekontrollen åpenbarer enda
mer av sin konfesjonelle holdning idet den lar "Gudsstat" blir avfeid som
"gufsstat".
I stedet for "dyktiggjørelse" foreslås innført "dyktigjørelise", en neologisme
som man må forstå som en variant av "flittiglise".
"Bordduken" blir endret til "borddunken". Ja, det viktigste for mange er ikke at
duken, men at dunken kommer på bordet. I samme ånd endrer Kontrollen
"pilhastighet" til "pilshastighet".
"Åpenbarelse" endres til "åpenbar helse". (Folkehelsen har lenge vært viktigere
enn religionen her i landet.)
"Føranalytisk" blir partout til "føreanalytisk". (Norge er en skinasjon.)
Mange av Stavekontrollens endringer er innovative, og ofte riktig tankevekkende,
som når den lanserer ord som "biomforene" og "unntaksskvis". Men alt i alt må
nok Stavekontrollens bidrag betraktes som mer gøy enn gain.
---
Jeg kom over denne definisjonen blant mine notater forleden:
"Et språk består ikke bare av ordbok, lyder og syntaks. Det er en særegen måte å
tolke virkeligheten på, finjustert av de generasjoner som har utviklet
språket." Jeg sammenholder dette med hva en lærer ved Kulturakademiet i Riga sa
om oversettelser til latvisk: "Det viktigste er følelsen av morsmål," sa han.
"Det viktigste er følelsen av morsmål."
Vi, oversetterne, gir en finjustert virkelighetsfortolkning. Vi gir den
på morsmålet.
Så da har jeg vel styrket tesen om at noe alltid vil bli vunnet i en
oversettelse. "Translating is always a gain."
| 
