Nettverksted for norske oversettere
Søk i nettverkstedet:
Søk i O-ringarkivet:

[Avansert søk]

Søk i ordbøker og leksika

Omregningsverktøy

Søk i biblioteker:
BibSys
Nasjonalbiblioteket
Deichman
Søk med Google
Nettbokhandlere:
Amazon
Haugen Bok
Akademibokhandeln
Antikvariat.net
Flere nettbokhandlere
Anbefalte nettsteder:
Oversetterblogg
Organisasjoner:
NAViO
NFF
NFO
NO
NORFAG
NORLA
STF
O-ringen

Din egen brukerprofil
Om nettverkstedet
Redaktør: Magne Tørring
Utvikling og design: 


Logg ut

Nettverkstedets arkiver inneholder materiale som er samlet, redigert og utarbeidet av nettverkstedets brukere. Tilgang til databasen krever at man har et gyldig passord som distribueres gratis til medlemmer av oversetterforeningene.

Epost-adresse eller kortnavn *
     
Passord:
   

* Du kan definere et kortnavn i «Din egen brukerprofil» og logge deg inn med det i stedet for den fullstendige e-postadressen

Ny bruker eller glemt passord? - klikk her


O-magasinet

[Forside]

31-08-2006 - Eivind Lilleskjæret:

EN OVERSETTERS HVERDAG …, av Anne-Marie Smith

Oversetterens navn blir utelatt, språkvaskeren svikter og kontrakter blir brutt. Anne-Marie Smith erindrer fæle og fine øyeblikk fra en oversetters hverdag.


Forestill deg at du vil gå på konsert og ser etter i avisen hva som spilles. Der står navnet på komponistene og verkene, men ikke ett ord om en eventuell solist eller dirigenten. Det er heller ingen anmeldelse etterpå. Utenkelig, sier du. Det burde være tilsvarende når det gjelder bokoversettelser. Men slik er det dessverre ikke. Hvis oversetteren blir nevnt, slik forlagene har plikt til å gjøre i annonser, brosjyrer og lignende, er det resultatet av mange års kamp. Gang på gang har vi opplevd i tidens løp at forlagene suverent har unnlatt å ta med oversetternes navn i annonser eller brosjyrer, selv når det har vært god plass til det. Et forlag hadde en rekke annonser over en hel ”gammeldags” avisside flere ganger uten å nevne en eneste oversetter. Da jeg påpekte dette, fikk jeg høre at forlagskonsulenten ikke visste at kontrakten krevde navns nevnelse. Og dessuten var det ikke hans bord, men markedsjefens. Neste gang sto jeg der, men ingen andre. Gangen deretter var en annen tatt med, men ikke jeg. Jeg spurte hvordan han hadde fått det til. Han svarte at han hadde ringt til forlaget og forlangt det. Det samme forlaget oppga ikke navnet mitt i årets bokkatalog. Der het jeg faktabok, og dem hadde jeg mange av det året. Overfor aviser har vi ingen rettigheter og blir omtalt eller ikke som det faller seg. ”Glitrende språk” kan det kanskje stå hvis vi er heldige, men det er øyensynlig ingen som tenker på at det er den kanskje unevnte, oversette oversetterens og ikke forfatterens. Er vi bare PR-kåte som ønsker oss en tilbakemelding på det vi gjør og få fram navnet vårt på det? Det fins jo milliarder av arbeidere som aldri opplever det. Men de er kanskje i fast stilling, mens vi er avhengige av tilfeldige oppdrag. Den eneste håndverkeren i et bestemt yrke på et lite sted, trenger ikke reklamen – han eller hun får oppdrag likevel. Det gjør ikke nødvendigvis vi. Signerer ikke kunstmalere som en selvfølge sine verker på forsiden? Tenk bare på hvor mye ergrelse det skaper når vi ikke vet om kunstverket er skapt av Rembrandt eller en av hans elever. Så er det problemet med om oversetternavnet er tatt med i det hele tatt i boka. Selv har jeg opplevd det flere ganger. En gang var det i en pocketbok som ble trykt noen måneder etter at den egentlige boka var kommet. ”Det kan du forlange 20 000 kr. for,” sa oversetterforeningens jurist. Tja, hvem har vel ork og penger nok til å risikere en rettssak? Dessuten ville det blitt det siste oppdraget fra det forlaget. En annen gang endret forlaget boktittelen etter at jeg hadde lest korrektur, og da falt navnet mitt bort. Jeg ringte til kulturredaktøren i en herværende middagsavis, som det het en gang, for å klage over en artikkel der opphavsmannen ikke var angitt for en rekke leveregler som var sitert ordrett fra en bok jeg hadde oversatt. Jeg gikk ut fra at det var 50-50 prosent sannsynlighet for at den første var tilfeldig og deretter oppover i potensene på alle de andre. Jeg endte på et astronomisk tall. Journalisten hevdet at hun hadde oversatt alt selv – hvor hun nå hadde boka fra – og jeg ga meg av ren dovenskap. Derimot ga jeg meg ikke overfor et forlag som nektet å betale for gjenbruk etter utløpet av et visst kontraktfestet årstall. Konsulenten jeg snakket med, sa noe sånt som ”Kontrakt og kontrakt, fru Blom. Det er noe som heter sedvanerett.” Og det var øyensynlig viktigere. Men det endte med at han lot ”nåde gå for rett” og utbetalte det beløpet jeg hadde krav på. Jeg har også opplevd at et ukeblad hadde ”kjøpt hele pakka” av forlaget med utdrag fra en bok jeg hadde oversatt, så der var det ikke noe å hole. En helt annen sak er vaskerne forlagene bruker. Et par av forlagene ville ikke at oversetterne skulle ha noe mer med boka å gjøre når manus var levert, men vi fikk betalt for diskett likevel. Det var selvsagt mye arbeid spart, men vi måtte finne oss i de feilene forlagskonsulentene eller vaskerne gjorde. En gang fikk jeg på pelsen av en anmelder fordi jeg angivelig hadde skrevet (på omslaget, som jeg ikke hadde sett) at hovedpersonen var skrupuløs, mens han i virkeligheten var ytterst samvittighetsløs. Jeg hadde skrevet skruppelløs, men det ordet kjente øyesynlig ikke forlagsredaktøren. En annen kjente ikke reglene for historisk presens og hadde endret til ”når hun kommer inn til bestemoren om morgenen, ligger hun død i sengen.” Jeg undres på hvor mange ganger det stakkars mennesket døde. Men det er også morsomme eller rørende ting å oppleve som oversetter. En gang oversatte jeg en dokumentar, kanskje den aller første boka som kom på norsk fra et narkomiljø – som jeg ikke hadde det fjerneste forhold til. Etter noen famlende forsøk på å finne en ”oppslagskilde” ba jeg politiet om å få kontakt med en spaner. Ham kunne jeg ringe til og spørre hvilke ord misbrukerne anvendte for dette eller hint, og han sa: ”Vent, jeg skal ut i miljøet i kveld og ringer deg i morgen.” Flere år senere skulle jeg oversette en bok om satanisme. Da husket jeg å ha lest at denne mannen imens hadde spesialisert seg på emnet, så jeg kunne bruke ham som rådgiver atter en gang. I forbindelse med den første av disse bøkene ble jeg ringt opp et par ganger av et par ungdommer, som uten å presentere seg spurte spent hvordan det hadde gått med hovedpersonen. Boka kom i flere opplag og var etter sigende en av dem som ble mest utlånt. Det ble for øvrig laget en film også. Med hensyn til satanismen ble jeg oppringt av en gutt på videregående som hadde lest boka tre ganger og ville anmelde den for skoleavisen. Vi hadde en lang og hyggelig prat, der han fikk noen flere punkter av meg å skrive om. Språkformen er selvsagt et eget emne ved oversettelser. Man må alltid spørre om den skal være radikal eller konservativ. Jeg vokste opp i arbeiderstrøk. Jeg kan dette språket og har velsignet det mange ganger når jeg har oversatt bøker fra mafiamiljø i New York eller fra Soho. Jeg fikk ris en gang jeg bannet så min far hørte det. Jeg var ikke sikker på hva det betydde, det jeg sa, men jeg syntes det lød feiende flott. Siden har jeg brukt gatespråk og bannet av hjertens lyst på trykk og er attpåtil blitt betalt for det, og jeg er blitt rost av anmeldere. Men det er mye rart som utgir seg for å være riktig. Jeg kan ikke fatte at foretak som Colorline eller forfattere som skal ha med litt lokalkoloritt ikke sjekker opp de ordene de bruker da. Se bare omvendt hvor mye rar norsk vi finner i veiledninger eller i utenlandske bøker om Norge. I den utstrekning jeg vet det selv, retter jeg alltid opp i oversettelsen de språkbommerter forfattere har gjort seg skyldige i på et fremmed språk de ikke behersker. Da en døgnflue i popmiljøet en gang ble intervjuet, kom det fram at han hadde ”oversatt” en låt fra fransk. ”Men du kan da ikke fransk,” sa intervjueren. ”Kan jeg vel ikke.” Men alle visste da hvordan det var med Paris og vår og kjærlighet, så han hadde kokt sammen noe om yre følelser på ”champs elaisis”. Nå skal man ikke være altfor kjepphøy. Alle kan gjøre feil. Jeg oversatte en gang en bok om et høybygg som ble smurt opp uten byggetillatelse av en mafiaboss i New York. Bokas helt var ingeniør og været fare, så han ålte seg inn i krypkjelleren for å måle. Jeg fant ikke ordet for instrumentet han brukte, så jeg tok sjansen på at han satte et vater på høykant. Den som vasket manuset, reagerte ikke på det, men senere kom et leserbrev fra en byggmester, som gjorde oppmerksom på at man bruker et lodd. Det er derfor det heter loddrett. Huset raste for øvrig sammen. Jeg vil avslutte med en liten historie fra England. En dame klaget over at språket i Bibelen var blitt så altfor dagligdags. Det hadde mistet det høytidelige preget det hadde i King James’ version. ”Hvorfor kunne vi ikke beholde det språket Vår Herre Jesus snakket selv?” spurte hun. Tja, si det.