Forestill deg at du vil gå på konsert og ser etter i avisen hva som
spilles. Der står navnet på komponistene og verkene, men ikke ett ord om en
eventuell solist eller dirigenten. Det er heller ingen anmeldelse etterpå.
Utenkelig, sier du. Det burde være tilsvarende når det gjelder bokoversettelser.
Men slik er det dessverre ikke. Hvis oversetteren blir nevnt, slik forlagene har
plikt til å gjøre i annonser, brosjyrer og lignende, er det resultatet av mange
års kamp.
Gang på gang har vi opplevd i tidens løp at forlagene suverent har unnlatt å ta
med oversetternes navn i annonser eller brosjyrer, selv når det har vært god
plass til det. Et forlag hadde en rekke annonser over en hel ”gammeldags”
avisside flere ganger uten å nevne en eneste oversetter. Da jeg påpekte dette,
fikk jeg høre at forlagskonsulenten ikke visste at kontrakten krevde navns
nevnelse. Og dessuten var det ikke hans bord, men markedsjefens. Neste gang sto
jeg der, men ingen andre. Gangen deretter var en annen tatt med, men ikke jeg.
Jeg spurte hvordan han hadde fått det til. Han svarte at han hadde ringt til
forlaget og forlangt det.
Det samme forlaget oppga ikke navnet mitt i årets bokkatalog. Der het jeg
faktabok, og dem hadde jeg mange av det året.
Overfor aviser har vi ingen rettigheter og blir omtalt eller ikke som det
faller seg. ”Glitrende språk” kan det kanskje stå hvis vi er heldige, men det er
øyensynlig ingen som tenker på at det er den kanskje unevnte, oversette
oversetterens og ikke forfatterens.
Er vi bare PR-kåte som ønsker oss en tilbakemelding på det vi gjør og få fram
navnet vårt på det? Det fins jo milliarder av arbeidere som aldri opplever det.
Men de er kanskje i fast stilling, mens vi er avhengige av tilfeldige oppdrag.
Den eneste håndverkeren i et bestemt yrke på et lite sted, trenger ikke reklamen
– han eller hun får oppdrag likevel. Det gjør ikke nødvendigvis vi.
Signerer ikke kunstmalere som en selvfølge sine verker på forsiden? Tenk bare
på hvor mye ergrelse det skaper når vi ikke vet om kunstverket er skapt av
Rembrandt eller en av hans elever.
Så er det problemet med om oversetternavnet er tatt med i det hele tatt i boka.
Selv har jeg opplevd det flere ganger. En gang var det i en pocketbok som ble
trykt noen måneder etter at den egentlige boka var kommet. ”Det kan du forlange
20 000 kr. for,” sa oversetterforeningens jurist. Tja, hvem har vel ork og
penger nok til å risikere en rettssak? Dessuten ville det blitt det siste
oppdraget fra det forlaget.
En annen gang endret forlaget boktittelen etter at jeg hadde lest korrektur, og
da falt navnet mitt bort.
Jeg ringte til kulturredaktøren i en herværende middagsavis, som det het en
gang, for å klage over en artikkel der opphavsmannen ikke var angitt for en
rekke leveregler som var sitert ordrett fra en bok jeg hadde oversatt. Jeg gikk
ut fra at det var 50-50 prosent sannsynlighet for at den første var tilfeldig og
deretter oppover i potensene på alle de andre. Jeg endte på et astronomisk tall.
Journalisten hevdet at hun hadde oversatt alt selv – hvor hun nå hadde boka fra
– og jeg ga meg av ren dovenskap.
Derimot ga jeg meg ikke overfor et forlag som nektet å betale for gjenbruk
etter utløpet av et visst kontraktfestet årstall. Konsulenten jeg snakket med,
sa noe sånt som ”Kontrakt og kontrakt, fru Blom. Det er noe som heter
sedvanerett.” Og det var øyensynlig viktigere. Men det endte med at han lot
”nåde gå for rett” og utbetalte det beløpet jeg hadde krav på.
Jeg har også opplevd at et ukeblad hadde ”kjøpt hele pakka” av forlaget med
utdrag fra en bok jeg hadde oversatt, så der var det ikke noe å hole.
En helt annen sak er vaskerne forlagene bruker. Et par av forlagene ville ikke
at oversetterne skulle ha noe mer med boka å gjøre når manus var levert, men vi
fikk betalt for diskett likevel. Det var selvsagt mye arbeid spart, men vi måtte
finne oss i de feilene forlagskonsulentene eller vaskerne gjorde. En gang fikk
jeg på pelsen av en anmelder fordi jeg angivelig hadde skrevet (på omslaget, som
jeg ikke hadde sett) at hovedpersonen var skrupuløs, mens han i virkeligheten
var ytterst samvittighetsløs. Jeg hadde skrevet skruppelløs, men det ordet
kjente øyesynlig ikke forlagsredaktøren.
En annen kjente ikke reglene for historisk presens og hadde endret til ”når hun
kommer inn til bestemoren om morgenen, ligger hun død i sengen.” Jeg undres på
hvor mange ganger det stakkars mennesket døde.
Men det er også morsomme eller rørende ting å oppleve som oversetter. En gang
oversatte jeg en dokumentar, kanskje den aller første boka som kom på norsk fra
et narkomiljø – som jeg ikke hadde det fjerneste forhold til. Etter noen
famlende forsøk på å finne en ”oppslagskilde” ba jeg politiet om å få kontakt
med en spaner. Ham kunne jeg ringe til og spørre hvilke ord misbrukerne anvendte
for dette eller hint, og han sa: ”Vent, jeg skal ut i miljøet i kveld og ringer
deg i morgen.”
Flere år senere skulle jeg oversette en bok om satanisme. Da husket jeg å ha
lest at denne mannen imens hadde spesialisert seg på emnet, så jeg kunne bruke
ham som rådgiver atter en gang.
I forbindelse med den første av disse bøkene ble jeg ringt opp et par ganger av
et par ungdommer, som uten å presentere seg spurte spent hvordan det hadde gått
med hovedpersonen. Boka kom i flere opplag og var etter sigende en av dem som
ble mest utlånt. Det ble for øvrig laget en film også.
Med hensyn til satanismen ble jeg oppringt av en gutt på videregående som hadde
lest boka tre ganger og ville anmelde den for skoleavisen. Vi hadde en lang og
hyggelig prat, der han fikk noen flere punkter av meg å skrive om.
Språkformen er selvsagt et eget emne ved oversettelser. Man må alltid spørre om
den skal være radikal eller konservativ. Jeg vokste opp i arbeiderstrøk. Jeg kan
dette språket og har velsignet det mange ganger når jeg har oversatt bøker fra
mafiamiljø i New York eller fra Soho. Jeg fikk ris en gang jeg bannet så min far
hørte det. Jeg var ikke sikker på hva det betydde, det jeg sa, men jeg syntes
det lød feiende flott. Siden har jeg brukt gatespråk og bannet av hjertens lyst
på trykk og er attpåtil blitt betalt for det, og jeg er blitt rost av
anmeldere.
Men det er mye rart som utgir seg for å være riktig. Jeg kan ikke fatte at
foretak som Colorline eller forfattere som skal ha med litt lokalkoloritt ikke
sjekker opp de ordene de bruker da. Se bare omvendt hvor mye rar norsk vi finner
i veiledninger eller i utenlandske bøker om Norge. I den utstrekning jeg vet det
selv, retter jeg alltid opp i oversettelsen de språkbommerter forfattere har
gjort seg skyldige i på et fremmed språk de ikke behersker.
Da en døgnflue i popmiljøet en gang ble intervjuet, kom det fram at han hadde
”oversatt” en låt fra fransk. ”Men du kan da ikke fransk,” sa intervjueren. ”Kan
jeg vel ikke.” Men alle visste da hvordan det var med Paris og vår og
kjærlighet, så han hadde kokt sammen noe om yre følelser på ”champs elaisis”.
Nå skal man ikke være altfor kjepphøy. Alle kan gjøre feil. Jeg oversatte en
gang en bok om et høybygg som ble smurt opp uten byggetillatelse av en mafiaboss
i New York. Bokas helt var ingeniør og været fare, så han ålte seg inn i
krypkjelleren for å måle. Jeg fant ikke ordet for instrumentet han brukte, så
jeg tok sjansen på at han satte et vater på høykant. Den som vasket manuset,
reagerte ikke på det, men senere kom et leserbrev fra en byggmester, som gjorde
oppmerksom på at man bruker et lodd. Det er derfor det heter loddrett. Huset
raste for øvrig sammen.
Jeg vil avslutte med en liten historie fra England. En dame klaget over at
språket i Bibelen var blitt så altfor dagligdags. Det hadde mistet det
høytidelige preget det hadde i King James’ version. ”Hvorfor kunne vi ikke
beholde det språket Vår Herre Jesus snakket selv?” spurte hun. Tja, si det.
| 
