Nettverksted for norske oversettere
Søk i nettverkstedet:
Søk i O-ringarkivet:

[Avansert søk]

Søk i ordbøker og leksika

Omregningsverktøy

Søk i biblioteker:
BibSys
Nasjonalbiblioteket
Deichman
Søk med Google
Nettbokhandlere:
Amazon
Haugen Bok
Akademibokhandeln
Antikvariat.net
Flere nettbokhandlere
Anbefalte nettsteder:
Oversetterblogg
Organisasjoner:
NAViO
NFF
NFO
NO
NORFAG
NORLA
STF
O-ringen

Din egen brukerprofil
Om nettverkstedet
Redaktør: Magne Tørring
Utvikling og design: 


Logg ut

Nettverkstedets arkiver inneholder materiale som er samlet, redigert og utarbeidet av nettverkstedets brukere. Tilgang til databasen krever at man har et gyldig passord som distribueres gratis til medlemmer av oversetterforeningene.

Epost-adresse eller kortnavn *
     
Passord:
   

* Du kan definere et kortnavn i «Din egen brukerprofil» og logge deg inn med det i stedet for den fullstendige e-postadressen

Ny bruker eller glemt passord? - klikk her


O-magasinet

[Forside]

31-08-2006 - Eivind Lilleskjæret:

Om oversettermaksimer og Lille Trille, av Knut Johansen

Hvordan oversetter man et nonsensdikt?


Vi starter i oversetterens verksted: ”Slithy toves” sto det plutselig i romanen jeg satt og oversatte – A.S. Byatts The Whistling Woman, siste bind i hennes Frederica-kvartett. ”Mome” sto det også, og at ”mome” var et portmanteau-ord, trolig sammensatt av ”from” og ”home”. ifølge Humpty Dumpty. Det har seg slik at disse ordene, som Humpty Dumpty forklarer for Alice, hører hjemme i et vers av et nonsensdikt i Lewis Carrolls Through the Looking-Glass. Boka er oversatt til norsk av Zinken Hopp, under tittelen Gjennom speilet. Så var det vel bare slå opp på det riktige stedet der og sitere derfra, da. Men hos Zinken Hopp finner man ikke noe som svarer til ”slithy toves”, heller ikke noe som svarer til ”mome”, med ovenstående forklaring. Zinken Hopps versjon av nonsensverset er slik (på nynorsk, i en tekst som ellers er på bokmål): Det løystra. Lanke lågmælt sjor hang darme få det tarve lap. So stige låg den rumse kor i sovepaskens gap. Dette er meget langt fra Carrolls original, så langt at ingen av Humpty Dumptys forklaringer i originalen kan gjenfinnes i den norske teksten. Dermed må jeg utarbeide en selvstendig oversettelse av strofen og sitere derfra. Hos Lewis Carroll står det, på engelsk: ‘Twas brillig, and the slithy toves Did gyre and gimble in the wabe; All mimsy were the borogoves, And the mome raths outgrabe. Dette er første vers av nonsensdiktet ”Jabberwocky”, som dukker opp i sin helhet i første kapittel av Through the Looking-Glass, hvorpå ovenstående vers blir gjentatt i sjette kapittel og altså, som nevnt, forklart av Humpty Dumpty. Disse forklaringene er uhyre viktige for oversetteren i dette tilfellet, fordi de influerer sterkt på hvilke valg man kan gjøre i oversettelsen av selve verset. Jeg skal henvise til forklaringene etter hvert som jeg drøfter mine oversettervalg løpende, så skal vi få se. Men før vi går videre: Det bakenforliggende motivet for denne drøftelsen er å få demonstrert et sett med tre oversettermaksimer som jeg nylig har utviklet og begynner å få stor tro på: Jeg tror de sammen kan brukes til å regulere forholdet mellom oversetter og tekst/forfatter, oversetter og vasker/redaktør og oversetter og litteraturkritiker – forutsatt at alle parter anerkjenner maksimene og vekselvirkningen mellom dem. Maksimene er ment å være selvinnlysende og også tilstrekkelige, til sammen: Innholdsmaksimen: Oversett det som står. Kvalitetsmaksimen: Oversett til idiomatisk norsk. Trofasthetsmaksimen: Oversett slik at din tekst er i overensstemmelse med forfatterens intensjoner. Tanken er ikke at alle maksimene nødvendigvis må oppfylles til enhver tid: K-maksimen (idiomatisk norsk) kan naturligvis gjøre det umulig å oppfylle I-maksimen (det som står), men løsningen bør ikke desto mindre respektere T-maksimen, altså ikke bryte (totalt) med forfatterens intensjoner. I-maksimen (det som står) kan også blokkere for K-maksimen (idiomatisk norsk), f.eks. fordi ”det som står” ikke er idiomatisk på utgangsspråket. T-maksimen (forfatterens intensjoner) vil også kunne bli overkjørt av K-maksimen (idiomatisk norsk), fordi det ikke finnes noe språklig uttrykk på norsk for denne intensjonen. (Tenk på visse former for ordspill, f.eks.) Implisitt i disse generelle eksemplene ligger at et brudd på en av maksimene må være godt motivert. – Dette innebærer at vasker/redaktør samt litteraturkritiker stanser opp og tenker når oversetteren åpenbart har brutt en av de ovenstående maksimene: Oversetteren bryter ikke oversettermaksimene uten motivasjon; hva er motivasjonen her, og er den god nok/klar nok? Så går vi løs på første vers av ”Jabberwocky”. Om ”det som står” kan vi si en hel masse. Det viktigste i vår sammenheng er at a) dette er vers, b) dette er nonsensvers. Når vi oversetter en normal prosatekst, bestreber vi oss sjelden på å vise noen trofasthet mot lydpolen av teksten, den fonologiske polen (i motsetning til den semantiske), som språkviterne sier. Men når vi oversetter vers, er dette plutselig viktig, i form av rim- og rytmemønster samt diverse lydeffekter (allitterasjon, assonans etc.). Det blir dermed viktig å finne ord som gjør hver linje mest mulig lik sin motsvarighet i originalen, i antall stavelser og i trykkforhold, innenfor rammene av K-maksimen (idiomatisk norsk). Med nonsensvers blir antagelig trofasthet mot lydpolen av teksten enda viktigere: Forfatteren har på helt selvstendig grunnlag valgt lydkvaliteten i ordene sine: dette valget er intendert fra forfatterens side og inngår dermed i den intensjonen som vi ifølge T-maksimen helst skal respektere. – Har vi mulighet til det, velger vi ord som ligner forfatterens i klangen. Videre ser vi at syntaksen er helt regulær engelsk, med ord som er bygd opp av velformede engelske stavelser, med verbfraser, substantivfraser osv. riktig sammensatt i riktig rekkefølge, samt bruk av korrekt samsvarsbøyning. Dette må med over i den norske oversettelsen, kanskje også helst så tett opp til den syntaktiske strukturen i originalen som mulig – ut fra I-maksimen (det som står), innenfor grensene av vår K-maksime (idiomatisk norsk). Hva ”forfatterens intensjoner” angår, er det slik at Humpty Dumptys forklaringer i svært menge tilfeller henter sin substans fra ordenes lydpol. Han har en teori om at mange av de rare ordene er ”like a portmanteau [en slags stor koffert] – there are two meanings packed up into one word”. Han bruker ”slithy” som første eksempel: ”Well, ‘slithy’ means ‘lithe and slimy’.” Det er altså – i disse tilfellene – et lydlig element som henviser til den ene betydningen, og et annet lydlig element som henviser til den andre betydningen. – I virkeligheten, hadde jeg nær sagt, er det H. Dumpty sier bare bløff og/eller tøv fra ende til annen, men det gjør ikke saken enklere: De engelske nonsensordene er på forhånd bygd opp slik at H. Dumpty har et slags grunnlag for å si det han sier i forklaringene; de norske nonsensordene må bygges opp på samme måte – i henhold til T-maksimen (forfatterens intensjoner): For hvis dette ikke gjøres, må Humpty Dumpty alias Lille Trille si noe helt annet på norsk enn det forfatteren har intendert. – Dette blir selvfølgelig også et brudd på I-maksimen (”det som står”). Til verket: 1. linje: ‘Twas brillig, and the slithy toves H.D. forklarer ”brillig” slik: ”‘Brillig’ means four o’clock in the afternoon – the time when you begin broiling things for dinner.” Hvis vi velger norsk ”brillig”, bryter vi faktisk K-maksimen (idiomatisk norsk), siden -ig-endelsen ville kategorisere ordet som et adjektiv, mens ordet neppe er det. I hvert fall ikke i henhold til H. Dumptys definisjon, som jo er bindende for oss. Jeg foreslår derfor ”brillag” her, helst uttalt med tonem 1, som i ”middag”, for å gjøre H. Dumptys forklaring troverdig. – For hans ”broiling” kan vi med hell bruke norsk ”brase”, ellers følge H.D. rett fram. H.D. forklarer, som vi har sett, ”slithy” som ”lithe” + ”slimy”. På norsk kan vi prøve med ”slyk”: ”sleip” eller ”slimete” + ”myk” -- og legge H. D. (Lille Trille) denne forklaringen i munnen. H. D. forklarer ”toves” slik: ”Well, ‘toves’ are something like badgers – they’re something like lizards – and they’re something like corkscrews.” – Dette gjør det enkelt for oss: Her er det ingen lydlige elementer som skal kombineres til ett ord. I samsvar med overveielsene ovenfor er det nærliggende å velge ”tovene”, som til alt hell er ledig på norsk. Uttalen blir enten med å eller o, akkurat som uttalen på engelsk heller ikke er entydig, langt derifra. Og slike paralleller er det jo bare å ta med seg – i henhold til I-maksimen (det som står). Så da har vi vår første linje: Det var brillag, og de slyke tovene – samt tilhørende H.D.-forklaringer, som nevnt løpende. 2. linje: Did gyre and gimble in the wabe; H.D. forklarer ”gyre” slik: ”To ‘gyre’ is to go round and round like a gyroscope.” – Riktignok er ”gyre” et ekte engelsk verb, men det er så sjeldent brukt at det godt kan gå for et nonsensord her. Vi velger ”gyre” dvs. ”gyret” på norsk, slik at H.D.s forklaring kan beholdes. På kjøpet får vi den samme tvetydigheten mellom uttalen av de to ordene på norsk som på engelsk: jyret eller gyret?; dzh- eller g-?. Definitivt en gevinst – i henhold til I-maksimen (det som står). H.D. forklarer ”gimble” slik: ”To ‘gimble’ is to make holes like a gimlet.” En ”gimlet” er et snekkerverktøy, et vribor. Det kan vi ikke gjøre noe verb av. Vi har ”dor”, som kan gi verbet ”dore”, men det er ikke noe ordentlig nonsensord og har ikke den rette klangen: alliterasjonen ”gyre and gimble” forsvinner. Dermed spørs det ikke om vi må bryte en maksime, nemlig T-maksimen (forfatterens intensjon). Men vi kan oppfylle I-maksimen (det som står), og velge ”gimle” dvs. ”gimlet” som det norske verbet. – Da må vi finne på en annen forklaring for Lille Trille. Nærliggende er: ”Å ‘gimle’ er å gjøre det gudene gjorde i Gimle, å danse rundt og være glad.” Hvis vi har gode grunner til å hevde at dette er en setning som ikke er fremmed for en type som H.D., kan vi også forsvare oss med at løsningen ikke er i motstrid med forfatterens intensjoner, og si at T-maksimen er delvis oppfylt. Hvis vi uttaler ”gimle” med g, ikke j, må vi også uttale ”gyre” med g, og vice versa – som på engelsk. Ingen dårlig gevinst -- i henhold til I-maksimen (det som står). H.D. forklarer ”wabe” slik: a) ”the grass plot round a sun-dial”, b) ”It’s called ‘wabe’, you know, because it goes a long way before it, and a long way behind it –” hvortil Alice tilføyer: ”And a long way beyond it on each side.” Dette ”wabe” er ikke et portmanteau-ord, og vi kan, ifølge overveielsene om lydlikhet overfor, velge ”vab”, som til alt hell er ledig på norsk. Spørsmålet er så hvilket kjønn vi skal gi dette substantivet. Jeg velger intetkjønn, som gir ”vabet”, fordi det lurer et verb i preteritum sist i siste linje, som ”vabet” skal rime med. En vanlig preteritumendelse på norsk er -et, og selv om de to -et-endelsene normalt ikke uttales likt, er likheten i skriftbildet god nok til vårt bruk. Men forklaring b) kommer vi ingen vei med på norsk. Den er basert på rent tilfeldige språkspesifikt sammentreff på engelsk – ”long way” + tre ulike preposisjoner som alle begynner be-”, som gir uttalen ”way” + ”b”: ”wabe”. Det finnes ingen idiomatisk norsk løsning som gir det ønskede resultat. Vi må dermed legge Lille Trille en annen forklaring i munnen enn i originalen og bryter dermed I- og T-maksimene (det som står; forfatterens intensjoner), fordi K-maksimen (idiomatisk norsk) krever det av oss. Jeg har klart å finne på en alternativ forklaring jeg synes holder, nemlig følgende: ”Det heter ‘vabet’, skjønner du, fordi folk sier ‘Hva behager?’ når de får høre hva det betyr.” [Hvorpå Alice sier:] ”Hva behager?” I mine ører er dette en setning Lille Trille som person kunne finne på å si; T-maksimen (forfatterens intensjoner) er dermed delvis oppfylt. Vi får nå en linje til, med tilhørende forklaringer, som løpende nevnt: gyret og gimlet i vabet. 3. linje: All mimsy were the borogoves blir, for å gjøre resten litt raskere unna: Helt trinkle var borogovene, – ”trinkel” (adj.) av ”spinkel” + ”trist”, siden ”mimsy” ifølge H.D. er ”flimsy” + ”miserable”; ”borogovene” etter lydlikhetsprinsippet (men med hovedtrykk på -go-stavelsen, i samsvar med K-maksimen – idiomatisk norsk), samt fordi ingen av lydelementene er meningsbærende i H.Ds. forklaring, som er som følger: ”a ‘borogove’ is a thin shabby-looking bird with its feathers sticking out all round – something like a live mop.” 4 linje: And the mome raths outgrabe. blir: og de freme ratene grabet. – ”freme” for å prøve å dekke inn H.D.s forklaring av ”mome”: ”... but ‘mome’ I’m not certain about. I think it’s short for ‘from home’ – meaning that they’d lost their way, you know.” Altså ”frem” – med lang e – (adj.) av ”fra” + ”hjem”, med vilje litt skjevt i forhold til de presumptive byggesteinene, for å gi H.D. grunnlag for å erklære seg usikker. – ”Rat” for ”rath” etter lydlikhetsprinsippet og fordi det ikke inneholder noen meningsgivende elementer. H.D.s forklaring er: ”a ‘rath’ is a sort of green pig” – den kan overføres direkte til norsk. – Motivasjonen for ”grabet” (verb, pret.) for ”outgrabe” er at det ikke er plass til noen stavelse som tilsvarer ”out” i den norske verselinjen. ”Outgrabe” er en uregelmessig preteritumsform, nærmere bestemt av infinitiv ”outgribe”, fremgår det av H.D.s forklaring. Et nonsensverb med sterk bøyning hadde det. jo vært veldig morsomt å få til, men slik jeg har løst dette, er vi bundet av rimet i 2. linje (”vabet”). – For øvrig er H.D.s forklaring: ”Well, ‘outgribing’ is something between bellowing an whistling, with a kind of sneeze in the middle ...”, som det ikke er noe problem å overføre direkte til norsk. Så da har vi fått følgende vers: Det var brillag, og de slyke tovene gyret og gimlet i vabet. Helt trinkle var borogovene, og de freme ratene grabet. samt et sett brukbart motiverte forklaringer å legge Lille Trille i munnen, uten altfor mange brudd med forfatterens intensjoner. Veiviser underveis har så vært mine tre oversettermaksimer, som hermed er presentert i aksjon. (Forfatteren/Oversetteren nr. 3 2005, lett opprettet september 2005)