Vi starter i oversetterens verksted: ”Slithy toves” sto det plutselig i
romanen jeg satt og oversatte – A.S. Byatts The Whistling Woman, siste
bind i hennes Frederica-kvartett. ”Mome” sto det også, og at ”mome” var et
portmanteau-ord, trolig sammensatt av ”from” og ”home”. ifølge Humpty
Dumpty. Det har seg slik at disse ordene, som Humpty Dumpty forklarer for Alice,
hører hjemme i et vers av et nonsensdikt i Lewis Carrolls Through the
Looking-Glass. Boka er oversatt til norsk av Zinken Hopp, under tittelen
Gjennom speilet. Så var det vel bare slå opp på det riktige stedet der og
sitere derfra, da.
Men hos Zinken Hopp finner man ikke noe som svarer til ”slithy toves”, heller
ikke noe som svarer til ”mome”, med ovenstående forklaring. Zinken Hopps versjon
av nonsensverset er slik (på nynorsk, i en tekst som ellers er på bokmål):
Det løystra. Lanke lågmælt sjor
hang darme få det tarve lap.
So stige låg den rumse kor
i sovepaskens gap.
Dette er meget langt fra Carrolls original, så langt at ingen av Humpty Dumptys
forklaringer i originalen kan gjenfinnes i den norske teksten. Dermed må jeg
utarbeide en selvstendig oversettelse av strofen og sitere derfra.
Hos Lewis Carroll står det, på engelsk:
‘Twas brillig, and the slithy toves
Did gyre and gimble in the wabe;
All mimsy were the borogoves,
And the mome raths outgrabe.
Dette er første vers av nonsensdiktet ”Jabberwocky”, som dukker opp i sin helhet
i første kapittel av Through the Looking-Glass, hvorpå ovenstående vers
blir gjentatt i sjette kapittel og altså, som nevnt, forklart av Humpty Dumpty.
Disse forklaringene er uhyre viktige for oversetteren i dette tilfellet, fordi
de influerer sterkt på hvilke valg man kan gjøre i oversettelsen av selve
verset. Jeg skal henvise til forklaringene etter hvert som jeg drøfter mine
oversettervalg løpende, så skal vi få se.
Men før vi går videre: Det bakenforliggende motivet for denne drøftelsen er å få
demonstrert et sett med tre oversettermaksimer som jeg nylig har utviklet og
begynner å få stor tro på: Jeg tror de sammen kan brukes til å regulere
forholdet mellom oversetter og tekst/forfatter, oversetter og vasker/redaktør og
oversetter og litteraturkritiker – forutsatt at alle parter anerkjenner
maksimene og vekselvirkningen mellom dem.
Maksimene er ment å være selvinnlysende og også tilstrekkelige, til sammen:
Innholdsmaksimen: Oversett det som står.
Kvalitetsmaksimen: Oversett til idiomatisk norsk.
Trofasthetsmaksimen: Oversett slik at din tekst er i
overensstemmelse med forfatterens intensjoner.
Tanken er ikke at alle maksimene nødvendigvis må oppfylles til enhver tid:
K-maksimen (idiomatisk norsk) kan naturligvis gjøre det umulig å oppfylle
I-maksimen (det som står), men løsningen bør ikke desto mindre respektere
T-maksimen, altså ikke bryte (totalt) med forfatterens intensjoner.
I-maksimen (det som står) kan også blokkere for K-maksimen (idiomatisk norsk),
f.eks. fordi ”det som står” ikke er idiomatisk på utgangsspråket.
T-maksimen (forfatterens intensjoner) vil også kunne bli overkjørt av
K-maksimen (idiomatisk norsk), fordi det ikke finnes noe språklig uttrykk på
norsk for denne intensjonen. (Tenk på visse former for ordspill, f.eks.)
Implisitt i disse generelle eksemplene ligger at et brudd på en av maksimene må
være godt motivert. – Dette innebærer at vasker/redaktør samt litteraturkritiker
stanser opp og tenker når oversetteren åpenbart har brutt en av de ovenstående
maksimene: Oversetteren bryter ikke oversettermaksimene uten motivasjon; hva er
motivasjonen her, og er den god nok/klar nok?
Så går vi løs på første vers av ”Jabberwocky”.
Om ”det som står” kan vi si en hel masse. Det viktigste i vår sammenheng er at
a) dette er vers, b) dette er nonsensvers. Når vi oversetter en normal
prosatekst, bestreber vi oss sjelden på å vise noen trofasthet mot lydpolen av
teksten, den fonologiske polen (i motsetning til den semantiske), som
språkviterne sier. Men når vi oversetter vers, er dette plutselig viktig, i form
av rim- og rytmemønster samt diverse lydeffekter (allitterasjon, assonans etc.).
Det blir dermed viktig å finne ord som gjør hver linje mest mulig lik sin
motsvarighet i originalen, i antall stavelser og i trykkforhold, innenfor
rammene av K-maksimen (idiomatisk norsk).
Med nonsensvers blir antagelig trofasthet mot lydpolen av teksten enda
viktigere: Forfatteren har på helt selvstendig grunnlag valgt lydkvaliteten i
ordene sine: dette valget er intendert fra forfatterens side og inngår dermed i
den intensjonen som vi ifølge T-maksimen helst skal respektere. – Har vi
mulighet til det, velger vi ord som ligner forfatterens i klangen.
Videre ser vi at syntaksen er helt regulær engelsk, med ord som er bygd opp av
velformede engelske stavelser, med verbfraser, substantivfraser osv. riktig
sammensatt i riktig rekkefølge, samt bruk av korrekt samsvarsbøyning. Dette må
med over i den norske oversettelsen, kanskje også helst så tett opp til den
syntaktiske strukturen i originalen som mulig – ut fra I-maksimen (det som
står), innenfor grensene av vår K-maksime (idiomatisk norsk).
Hva ”forfatterens intensjoner” angår, er det slik at Humpty Dumptys forklaringer
i svært menge tilfeller henter sin substans fra ordenes lydpol. Han har en teori
om at mange av de rare ordene er ”like a portmanteau [en slags stor koffert] –
there are two meanings packed up into one word”. Han bruker ”slithy” som første
eksempel: ”Well, ‘slithy’ means ‘lithe and slimy’.” Det er altså – i
disse tilfellene – et lydlig element som henviser til den ene betydningen, og et
annet lydlig element som henviser til den andre betydningen. – I virkeligheten,
hadde jeg nær sagt, er det H. Dumpty sier bare bløff og/eller tøv fra ende til
annen, men det gjør ikke saken enklere: De engelske nonsensordene er på forhånd
bygd opp slik at H. Dumpty har et slags grunnlag for å si det han sier i
forklaringene; de norske nonsensordene må bygges opp på samme måte – i henhold
til T-maksimen (forfatterens intensjoner): For hvis dette ikke gjøres, må Humpty
Dumpty alias Lille Trille si noe helt annet på norsk enn det forfatteren har
intendert. – Dette blir selvfølgelig også et brudd på I-maksimen (”det som
står”).
Til verket:
1. linje:
‘Twas brillig, and the slithy toves
H.D. forklarer ”brillig” slik: ”‘Brillig’ means four o’clock in the
afternoon – the time when you begin broiling things for dinner.”
Hvis vi velger norsk ”brillig”, bryter vi faktisk K-maksimen (idiomatisk
norsk), siden -ig-endelsen ville kategorisere ordet som et adjektiv, mens ordet
neppe er det. I hvert fall ikke i henhold til H. Dumptys definisjon, som jo er
bindende for oss. Jeg foreslår derfor ”brillag” her, helst uttalt med tonem 1,
som i ”middag”, for å gjøre H. Dumptys forklaring troverdig. – For hans
”broiling” kan vi med hell bruke norsk ”brase”, ellers følge H.D. rett fram.
H.D. forklarer, som vi har sett, ”slithy” som ”lithe” + ”slimy”. På norsk kan
vi prøve med ”slyk”: ”sleip” eller ”slimete” + ”myk” -- og legge H. D. (Lille
Trille) denne forklaringen i munnen.
H. D. forklarer ”toves” slik: ”Well, ‘toves’ are something like badgers
– they’re something like lizards – and they’re something like corkscrews.” –
Dette gjør det enkelt for oss: Her er det ingen lydlige elementer som skal
kombineres til ett ord. I samsvar med overveielsene ovenfor er det nærliggende å
velge ”tovene”, som til alt hell er ledig på norsk. Uttalen blir enten med å
eller o, akkurat som uttalen på engelsk heller ikke er entydig, langt derifra.
Og slike paralleller er det jo bare å ta med seg – i henhold til I-maksimen (det
som står).
Så da har vi vår første linje:
Det var brillag, og de slyke tovene
– samt tilhørende H.D.-forklaringer, som nevnt løpende.
2. linje:
Did gyre and gimble in the wabe;
H.D. forklarer ”gyre” slik: ”To ‘gyre’ is to go round and round like a
gyroscope.” – Riktignok er ”gyre” et ekte engelsk verb, men det er så sjeldent
brukt at det godt kan gå for et nonsensord her. Vi velger ”gyre” dvs. ”gyret” på
norsk, slik at H.D.s forklaring kan beholdes. På kjøpet får vi den samme
tvetydigheten mellom uttalen av de to ordene på norsk som på engelsk:
jyret eller gyret?; dzh- eller g-?. Definitivt en
gevinst – i henhold til I-maksimen (det som står).
H.D. forklarer ”gimble” slik: ”To ‘gimble’ is to make holes like a
gimlet.” En ”gimlet” er et snekkerverktøy, et vribor. Det kan vi ikke gjøre noe
verb av. Vi har ”dor”, som kan gi verbet ”dore”, men det er ikke noe ordentlig
nonsensord og har ikke den rette klangen: alliterasjonen ”gyre and gimble”
forsvinner. Dermed spørs det ikke om vi må bryte en maksime, nemlig T-maksimen
(forfatterens intensjon). Men vi kan oppfylle I-maksimen (det som står), og
velge ”gimle” dvs. ”gimlet” som det norske verbet. – Da må vi finne på en annen
forklaring for Lille Trille. Nærliggende er: ”Å ‘gimle’ er å gjøre det gudene
gjorde i Gimle, å danse rundt og være glad.” Hvis vi har gode grunner til å
hevde at dette er en setning som ikke er fremmed for en type som H.D., kan vi
også forsvare oss med at løsningen ikke er i motstrid med forfatterens
intensjoner, og si at T-maksimen er delvis oppfylt. Hvis vi uttaler ”gimle” med
g, ikke j, må vi også uttale ”gyre” med g, og vice versa – som på engelsk. Ingen
dårlig gevinst -- i henhold til I-maksimen (det som står).
H.D. forklarer ”wabe” slik: a) ”the grass plot round a sun-dial”, b) ”It’s
called ‘wabe’, you know, because it goes a long way before it, and a long
way behind it –” hvortil Alice tilføyer: ”And a long way beyond it on each
side.”
Dette ”wabe” er ikke et portmanteau-ord, og vi kan, ifølge overveielsene om
lydlikhet overfor, velge ”vab”, som til alt hell er ledig på norsk. Spørsmålet
er så hvilket kjønn vi skal gi dette substantivet. Jeg velger intetkjønn, som
gir ”vabet”, fordi det lurer et verb i preteritum sist i siste linje, som
”vabet” skal rime med. En vanlig preteritumendelse på norsk er -et, og selv om
de to -et-endelsene normalt ikke uttales likt, er likheten i skriftbildet god
nok til vårt bruk.
Men forklaring b) kommer vi ingen vei med på norsk. Den er basert på rent
tilfeldige språkspesifikt sammentreff på engelsk – ”long way” + tre ulike
preposisjoner som alle begynner be-”, som gir uttalen ”way” + ”b”: ”wabe”. Det
finnes ingen idiomatisk norsk løsning som gir det ønskede resultat. Vi må dermed
legge Lille Trille en annen forklaring i munnen enn i originalen og bryter
dermed I- og T-maksimene (det som står; forfatterens intensjoner), fordi
K-maksimen (idiomatisk norsk) krever det av oss.
Jeg har klart å finne på en alternativ forklaring jeg synes holder, nemlig
følgende:
”Det heter ‘vabet’, skjønner du, fordi folk sier ‘Hva behager?’ når de får høre
hva det betyr.”
[Hvorpå Alice sier:] ”Hva behager?”
I mine ører er dette en setning Lille Trille som person kunne finne på å si;
T-maksimen (forfatterens intensjoner) er dermed delvis oppfylt.
Vi får nå en linje til, med tilhørende forklaringer, som løpende nevnt:
gyret og gimlet i vabet.
3. linje:
All mimsy were the borogoves
blir, for å gjøre resten litt raskere unna:
Helt trinkle var borogovene,
– ”trinkel” (adj.) av ”spinkel” + ”trist”, siden ”mimsy” ifølge H.D. er ”flimsy”
+ ”miserable”; ”borogovene” etter lydlikhetsprinsippet (men med hovedtrykk på
-go-stavelsen, i samsvar med K-maksimen – idiomatisk norsk), samt fordi ingen av
lydelementene er meningsbærende i H.Ds. forklaring, som er som følger: ”a
‘borogove’ is a thin shabby-looking bird with its feathers sticking out
all round – something like a live mop.”
4 linje:
And the mome raths outgrabe.
blir:
og de freme ratene grabet.
– ”freme” for å prøve å dekke inn H.D.s forklaring av ”mome”: ”... but ‘mome’
I’m not certain about. I think it’s short for ‘from home’ – meaning that they’d
lost their way, you know.” Altså ”frem” – med lang e – (adj.) av ”fra” + ”hjem”,
med vilje litt skjevt i forhold til de presumptive byggesteinene, for å gi H.D.
grunnlag for å erklære seg usikker. – ”Rat” for ”rath” etter
lydlikhetsprinsippet og fordi det ikke inneholder noen meningsgivende elementer.
H.D.s forklaring er: ”a ‘rath’ is a sort of green pig” – den kan
overføres direkte til norsk. – Motivasjonen for ”grabet” (verb, pret.) for
”outgrabe” er at det ikke er plass til noen stavelse som tilsvarer ”out” i den
norske verselinjen. ”Outgrabe” er en uregelmessig preteritumsform, nærmere
bestemt av infinitiv ”outgribe”, fremgår det av H.D.s forklaring. Et nonsensverb
med sterk bøyning hadde det. jo vært veldig morsomt å få til, men slik jeg har
løst dette, er vi bundet av rimet i 2. linje (”vabet”). – For øvrig er H.D.s
forklaring: ”Well, ‘outgribing’ is something between bellowing an
whistling, with a kind of sneeze in the middle ...”, som det ikke er noe problem
å overføre direkte til norsk.
Så da har vi fått følgende vers:
Det var brillag, og de slyke tovene
gyret og gimlet i vabet.
Helt trinkle var borogovene,
og de freme ratene grabet.
samt et sett brukbart motiverte forklaringer å legge Lille Trille i munnen,
uten altfor mange brudd med forfatterens intensjoner. Veiviser underveis har så
vært mine tre oversettermaksimer, som hermed er presentert i aksjon.
(Forfatteren/Oversetteren nr. 3 2005, lett opprettet september 2005)
| 
