Hva er det første vi tenker på når vi møter ordet oversettelse? Kanskje
litteratur, kanskje hørespill på radioen, kanskje tekst på tv og kino. Men
oversettelse foregår på så mange steder, på felter vi ofte ikke tenker over, i
det små og i det store. Vi oversetter mellom språk, men også mellom andre
tegnsystemer. Vi tolker våre medmennesker gjennom kroppsspråk, klesdrakter og
andre eiendeler, og alt det som forblir usagt, det man ikke sier. Dette er en
form for oversettelse og helt nødvendig i vår daglige kommunikasjon.
Vi får øye på disse lagene av oversettelse når vi ser på et tverrkulturelt
kjæresteforhold. «Motsetninger tiltrekker hverandre,» tenkte jeg da jeg møtte
min italienske ungdomskjæreste, og vi fikk mange fine stunder med kulturell
utvekskling, på stadig mindre haltende språk. Alt måtte oversettes, fra den
norske alkohollovgivningen (og danseforbudet på Langfredag – noen som husker
det?) til den høyeffektive biltrafikken på italienske motorveier. Fiskeslagene
som bare fantes i Middelhavet – hva liknet de mest på: flyndre, sei eller uer?
Og går det an å snakke om hvalbiff på italiensk? Det blir mange forhandlinger av
slikt.
Da jeg noen år senere fikk norsk kjæreste, pustet jeg lettet ut og sa til meg
selv: «Like barn leker best». Det var en lettelse å slippe å forklare hvem
Fleksnes var, hvordan utedasser brukes og hvorfor all mat som serveres i
nærheten av idrettsanlegg i Norge er av det mest usunne slaget som tenkes kan.
Men så var det andre oversettelser ...
Både utsagnet om de tiltrekkende motsetningene og barna som leker best er like
sanne som de er tomme, og ved å benytte slike utsagn hadde jeg oversatt mine
usikre erfaringer til stående metaforer, gjort dem til en klisjé. Det er alltid
en fristelse, og i mange av dagliglivets oversettelser søker vi generaliseringer
og forenklinger. Komplekse erfaringer slankes til slående uttrykk, og
overfladisk kunnskap triumferer med utsagn som «Men dét er jo ikke annet enn
...». Med støtte i ordbøkenes begrensende horisont tar vi språkene inn over
oss.
Vi oversetter maten vi spiser. Italieneren som kommer til Norge og tror
fiskebollene som serveres er små mozzarellaer, opplever et kulinarisk
oversettelsessjokk. Det sies at det franske kjøkken oppsto som en slags
oversettelse da den toskanske prinsessen Caterina de' Medici på 1500-tallet fikk
hentet opp noen hjemlige, italienske kokker etter at hun hadde havnet i det
kalde og barbariske Frankrike, tvangsgiftet som hun var blitt med den senere
franskekongen Henrik II. Kokkene gikk løs på det lokale utbudet av ingredienser
og skapte nye retter som kunne døyve prinsessens gastronomiske hjemlengsel.
Mat vandrer, forvandler seg og leker med skjulte identiteter. Fårikål er
nasjonalrett i mange land: På Balkan kan den lages med syrnet kål og i
Sør-Afrika brukes vannliljeblader framfor kål. Og dolmades –
gresk/tyrkisk/arabiske, innpakkede godbiter i vinblader – blir til kålruletter
her nordpå. I Sverige heter de kåldolmar, visstnok innført av Karl XII som hadde
sittet i tyrkisk fangenskap.
Og Spaghetti à la Capri? Hva ville du fått hvis du bestilte det på øya Capri i
Napoli-golfen? Sannsynligvis en sommerlig rett med friske, hakkede småtomater,
basilikum, fersk bøffelmozzarella og mild olivenolje. Kanskje litt nykvernet
svart pepper over. Noe ganske annet enn den oversettelsen vi får på boks i
norske supermarkeder, men mat likevel.
Nye generasjoner i migrerende familier jobber intenst med å oversette den nye
verdenen, tolke den for sine foreldre. «Men sånn er det jo her,» må de si, gang
på gang. Samtidig må de jobbe med å fortolke fortellingene om de gamles hjemland
– kanskje særlig når de under ferieresier «hjem» møter land som skiller seg fra
de idylliserte fortellingene de er oppvokst med. Og der må de igjen oversette,
de må fortelle slekt og venner av familien åssen det foregår i det nye landet.
Ting og skikker som bare finnes her må forklares med ord. Mye kløkt kreves når
det skal skapes begreper som kan fremkalle den rette balansen mellom fordommer,
konvensjoner og underholdende overraskelser.
Mange av våre daglige samtaler har sterke innslag av oversettelse. Når vi
slenger inn en engelsk frase her og der, kanskje for å brife med transnasjonal
kompetanse, har vi dratt det engelske uttrykket ut av sin kontekst og inn i vår
egen. Når skolejenter forteller hverandre om festen de var på sist helg, kan de
oversette erfaringene sine ved å herme fortellinger om fester i tv-serier fra
California.
Avisene er fulle av oversettelse, både på papiret og på nettet. Ofte skjer det
så i hui og hast at kildespråket, gjerne engelsk, skjærer gjennom. Når det er
buskbrann i Australia, er det ikke Moses og Jahve det handler om, men fyr og
flamme i skogen. Journalistene får nyhetene inn fra byråer og skal skrive dem om
jo før jo heller. I mange redaksjoner publiseres det nå direkte ut på nett, uten
at andre øyne sjekker resultatene. Korrektur og språkvask er passé.
Men også tradisjonell journalistikk er full av oversettelse – fra det muntlige
til det skriftlige, fra direkte tale til indirekte, fra det injurierende til det
antydende og fra det utdaterte til det dagsaktuelle. I agurktider oversettes
gamle avisender til å bli friske, flyvende nyheter. Det kan være svigermor i
campingvognen, krokodiller i kloakken eller skjørlevnet i adelige kretser. Det
kan være rasehat oversatt til islamofobi, kokain på vestkanten og bestialske
orgier i bortgjemte landsbyer. Stående fordommer oversettes til ny kunnskap.
Volumet av oversettelse øker dramatisk. Stadig færre norske akademikere skriver
på norsk, språket de muligens kan best. Man strever og knoter for å få det til
på utenlandsk, og dette går så dårlig at ledende kretser på universitetene
bekymrer seg for hvordan det påvirker omdømmet til utdanningsinstitusjonene. Hva
betyr det å ha tekster liggende ute på nettet i famlende amatørengelsk? Blir
slike tekster tatt alvorlig av målgruppa?
Også innenfor teksting for film og TV har volumet – antall tekster som
produseres – eksplodert gjennom alle de nye kanalene i det digitale nettet.
TV-tekst er det skriftlige mediumet i vår tid som blir lest aller mest. Og det
foregår fra en helt passiv posisjon: Man velger ikke program på grunn av
teksten, den er nisse på lasset. Oversettelser utført i halsbrekkende tempo
sprøytes inn i de tusen hjem. Pussige formuleringer og halsløse misforståelser
normaliseres gjennom ukyndig gjentakelse, og språket forskyves.
Det store volumet oversettelse og de stadig mer standardiserte utsagnene vi
omgir oss med, kombinert med raffinert programvare gjør at maskinoversettelse er
på vei inn på områder vi for få år siden trodde var den menneskelige kløktens
domene. Men vil maskinoversatt akademisk prosa sikre universitetenes omdømme? Og
vil tredjegenerasjons maskinoversatt tv-tekst bedre den språklige kompetansen
hos det passive publikum? Eller trengs det kyndige folk – oversettere?
| 
