Nettverksted for norske oversettere
Søk i nettverkstedet:
Søk i O-ringarkivet:

[Avansert søk]

Søk i ordbøker og leksika

Omregningsverktøy

Søk i biblioteker:
BibSys
Nasjonalbiblioteket
Deichman
Søk med Google
Nettbokhandlere:
Amazon
Haugen Bok
Akademibokhandeln
Antikvariat.net
Flere nettbokhandlere
Anbefalte nettsteder:
Oversetterblogg
Organisasjoner:
NAViO
NFF
NFO
NO
NORFAG
NORLA
STF
O-ringen

Din egen brukerprofil
Om nettverkstedet
Redaktør: Magne Tørring
Utvikling og design: 


Logg ut

Nettverkstedets arkiver inneholder materiale som er samlet, redigert og utarbeidet av nettverkstedets brukere. Tilgang til databasen krever at man har et gyldig passord som distribueres gratis til medlemmer av oversetterforeningene.

Epost-adresse eller kortnavn *
     
Passord:
   

* Du kan definere et kortnavn i «Din egen brukerprofil» og logge deg inn med det i stedet for den fullstendige e-postadressen

Ny bruker eller glemt passord? - klikk her


O-magasinet

[Forside]

05-03-2010 - Jon Rognlien:

Jon Rognlien: Tro mot flere partnere - en historie for oversettelser

Kronikk om oversettelsenes litteraturhistorie skrevet i forkant av Oversatte dager og publisert i Morgenbladet 5. mars 2010


Det hersker et usynlighetens paradoks over oversetteriet. En oversettelse må være både synlig og usynlig. Det er ikke til å komme fra at en oversettelse som evner å trylle bort seg selv slik at mottakeren opplever å oppleve verket direkte, har fått til noe verdifullt. Når filmteksten flyter sammen med billedstrømmen og tilskueren ikke merker at den er der, er den fremragende. Når en tolk går i ett med den fortolkede, kanskje til og med begge veier, eller når en hellig tekst på norsk oppfattes som Guds ord, er nivået høyt. Usynlige hender har gitt mottakeren det verktøyet som trengs for å ta verden til seg. Men i samme instans blir den usynlige hånden et bedrag. Fra den innbydende illusjonen om den forsvunnede oversetteren kan vi forledes til å tenke at det ypperste for en oversetter er å være originaltekstens mest medgjørlige, underdanige tjener, den selvutslettende, ydmyke omsorgsagent. Oversetteren som legger seg flat, skulle da bli den som personifiserer tjenerrollen best, og ingen kan dermed klage over den forslitte klisjeen om den oversette oversetter. Det er lett å overse den som ligger flat. Men i realiteten er de gode oversettelsene resultat av sterke aktørers dristige nybrottsarbeid – syntaktisk, terminologisk, musikalsk. Å skape gode oversettelser krever teft, kløkt og flaks. Ofte kan den mest tilforlatelige oversettelsen – den teksten som gjøre minst nummer av sitt bastard-opphav – inneholde ytterliggående overgrep mot originalteksten, og likevel være tro på et høyere plan. Oversettere er polyfidèles – de er tro mot en rekke forskjellige partnere på én og samme tid. Det er en godt drøvtygd sannhet å si at oversettelse forhandler (Umberto Eco: "negoziazione") mellom to grunnleggende hensyn – kildetekstens innhold og struktur på den ene siden og mottaksspråkets krav og begrensninger på den andre. Én tradisjonell måte å si dette på, er at en oversetter velger å enten bringe verket til leseren eller å bringe leseren til verket. Graden av fremmedhet i den oversatte teksten skal da være indikator på hvilken av de to strategiene som er valgt. Men dette blir en altfor mager analyse. Begrepet polyfidélité gir derimot mulighet til et mer nyansert syn. En oversettelse skal naturligvis være tro mot forfatterens tekst, dens stil og innhold. Den må forstå originalverket til bunns. Og ikke bare teksten som en serie ord, men også som intensjon. Samtidig må oversettelsen ikke la seg binde av originalen. Den nye teksten må like mye være tro mot målspråkets krav og det hjemlige publikums forutsetninger for å lese. Den må dessuten være tro mot oppdragsgiverens (forlagets) forventninger og ikke minst må den være tro mot oversetteren selv. Som oversetter kan man dyktiggjøre seg i å synge i mange tonearter, men man kan ikke unndra seg at man synger med sin egen stemme. En oversetter som ikke utvikler sitt eget instrument og er tro mot dets register, produserer tekster uten musikk. I ulike epoker har disse hensynene hatt ulik vekt. Til tider har oversetteren nærmest ansett seg selv som en reinkarnasjon av forfatteren. Det var tilfelle med den første kjente latinske poet, Livius Andronicus, som oversatte Odysseen til latin og gjennom den og andre oversettelser markerte startpunktet for latinsk litteratur. Han hevdet å være den reinkarnerte Homer, og dermed kunne han ta seg alle de friheter han trengte for å tilpasse originalen til sitt hjemlige publikum. Mange justeringer og forskyvninger fra denne første oversatte Homer ble levende begreper i den nye latinske kulturen. Erkjennelsen av at oversettelse skaper nye kulturelle felter, er et av flere aspekter som gjør at studiet av oversettelse i dens mange former nå får stadig større plass i akademia. Å forstå kulturelle forflytninger, sammensmeltninger og knoppskytinger er nødvendig for å orientere seg i vår samtid. Også i Norge er det iverksatt store studier omkring de kognitive prosessene som ligger til grunn for oversettelsesarbeidet, og det er gjort spennende enkeltstudier over ulike utgaver av oversatte klassikere som Den siste mohikaner og Onkel Toms hytte. Men fortsatt er de fleste feltene i oversettelsenes litteraturhistorie blanke. Når nasjonale litteraturhistorier skrives, følger gjerne den ene forfatteren på den andre, innenfor sitt eget språk, inne i sitt eget land. Trender og tendenser tegnes opp, litterære klikker og salonger innredes med nasjonens store navn. Hvis det er snakk om påvirkning utenfra, forklares det gjerne i form av begivenhetsrike reiser. Men de lokale forfatterne suger ikke bare av sine landsmenns bryst, de leser oversettelser. Goethe og Voltaire leste den oversatte Shakespeare og ble aldri de samme igjen, Ibsen leste Dante på tysk og dansk, i forskjellige omganger, med forskjellig resultat. Jon Michelet leste Sjöwall og Wahlöö i Den svarte serien, og alle leser Homer – eller rettere sagt P. Østbyes oversettelse, her til lands. «Litteraturhistorie er en nasjonal idrett,» hevder litteraturprofessor Jon Haarberg – selv utøver i denne idrettsgrenen – «som har til hensikt å gi staten dimensjon og dybde.» Litteraturhistorien skal hjelpe til å fremkalle nasjonen og gjøre den spesifikk, slik at den ikke bare forblir et knippe heraldiske symboler. I en slik idrettsgren har ikke oversettelser noen selvsagt plass, for i det nasjonsbyggende perspektivet kan jo oversetting anses som nedbrytende virksomhet. Cato den eldre advarte sine romerske landsmenn mot å lese for mye gresk litteratur; selv fulgte han ikke dette rådet. Oversettere og oversettelser har sin historie – en annen, supplerende historie enn de nasjonale kanonene. En historie om forfalskninger og forkortelser, om plagiater og pastisjer. Barne- og ungdomsbøker blir forvandlet fra å foregå i engelsk kostskolemiljø til å være befolket av Bodø, Bergen og Stompa. Winnie the Pooh blir til Ole Brumm. Härjedalen blir til Setesdal. Det er historie om forlag, bokserier, redaktører, trykkerier og bokhandlere. Det er litterær virkningshistorie, det er bokhistorie og lesningshistorie – men det er også en sosial historie om dem som utførte oversettelsene og kårene de jobbet under. Det er klostrenes skriptorier, baronessenes budoarer, trykkerienes bakrom, poetenes kvistværelser og forlagshusenes trange kott. Det er fjærpenner, kopiblyanter og kulehodemaskiner, disketter og minnepinner. Det er mange historier, lange historier. Tekster vandrer, endres, tolkes og misforstås. Når lesere i nye land skal sette ord på fremmede gjenstander og erfaringer, må den hjemlige begrepsverdenen utvides. Oversettelse tvinger fram et rikere språk. Og etterhvert som de store tekstene utenfra får hjemlig form, endrer den hjemlige litteraturen seg. Det finnes et før og etter Hemingway på norsk. Et før og etter Anna Lisa Amadous bindsterke Proust. Og uten Dantes Inferno i oversettelse, ville vi aldri fått Ibsens Dårekiste. Men denne historien er ennå ikke skrevet.