Som oversetter undertegner man en kontrakt, og så vet man at – som
Philip Roth beskriver det i verket jeg arbeider med for tiden, American
Pastoral:
"... det ble det jeg kom til å gjøre i de følgende måneder: tenke på [ham] i
seks, åtte, iblant ti timer i strekk, bytte min ensomhet med hans, flytte inn i
dette mennesket som var så forskjellig fra meg, forvinne inn i ham, dag og natt
prøve å få grep om et menneske som tilsynelatende var innholdsløst og uskyldig
og enfoldig, [--] gjøre ham, etter som tiden gikk, til den viktigste skikkelsen
i mitt liv ..."
Det er sånn det er. For forfatteren, og for oversetteren hans. Og slik
forfatteren kan vegre seg for å gå inn i den prosessen, denne konsentrasjonen,
dette ensomme rommet, kan også oversetteren nøle. Det gjør vondt å gå inn og det
tar tid, men er man først inne, er det ingen andre steder man heller vil være.
Man skulle kanskje tro at for en oversetter burde selve skriveprosessen være
grei skuring (og nå snakker jeg vel å merke ikke om oversettelsesprosessen, for
det er en annen skål): man begynner på første linje i første kapittel og så
fortsetter man til siste punktum. Det er ikke så mange andre måter å gjøre det
på, liksom. Verket er skrevet, tankene er tenkt, bildene er sett, teksten er
der, og oppgaven for en oversetter er å formidle alt dette, innhold og rytme og
referanser i alle valører fra det ene språket til det andre.
For å ta begynnelsen først: teksten, den foreliggende boka. Den er forresten
ikke alltid innbundet, det hender man får manus, til og med uferdige manus. Selv
leser jeg alltid boka først, men jeg har kolleger som ikke gjør det, som sier at
de foretrekker å ha samme spenning og driv under arbeidet som leseren har under
lesningen. Jeg synes jeg må se om jeg liker boka; kan hende er jeg kresen sånn.
Jeg oversetter ikke bare med hodet, men med følelsene og hele kroppen, teksten
skal inn i meg og gjennom meg, den skal bli min. Jeg forstår ikke kolleger som
greier å oversette torturscener og skildringer av bestialske drap. Jeg har spurt
enkelte av dem om hva de gjør og hvordan, om de får sove etterpå, og de snakker
om profesjonell avstand og å konsentrere seg om teksten som tekst. Jeg synes nok
egentlig de er litt rare.
En bok jeg skal oversette, leser jeg på en annen måte enn jeg leser andre bøker.
For det første leser jeg langsommere, og for det andre leser jeg alt, i hvert
fall hvis det dreier seg om et viktig verk av en stor forfatter. Jeg begynner
faktisk på oversettelsen allerede ved gjennomlesningen, prøver å lytte meg fram
til en stemme, prøver å høre mellom ørene et sted hvordan dette må bli på norsk.
En og annen god formulering kan dukke opp når jeg leser, og stilen og tonen sier
allerede da hvilket språklig register teksten befinner seg i. Men det viktigste
for meg som oversetter er å finne forfatterstemmen, eller snarere pusten –
forfatterens åndedrett. Derfor synes jeg alltid det er lettere å gå i gang med
bok nummer to av samme forfatter; jeg har pustet på den måten før. Philip Roth
har jeg forresten funnet ut må ha store lunger: hos ham trekker man pusten, tar
sats, og så bærer det utfor i kast og sleng med det ene innskuddet etter det
andre før en – forhåpentlig! – myk landing (i beste fall) en halv side lenger
nede.
Noen forfattere har mer særpregede stemmer enn andre, og det er dem jeg synes
det er morsomst å oversette. For en som lever av å lage setninger er det også en
fryd å få til lov å gjengi avsnitt som er så vakre at man får klump i halsen der
man sitter. Hos Philip Roth er det mange av dem. Det verste har vært å gjøre
sekundæroversettelser, altså bøker fra eksotiske språk som først har vært
gjennom en annen oversetter. Jeg har gjort et par erfaringer med det. Et
skrekkeksempel var en bok som var oversatt fra kinesisk til engelsk av to
oversettere, og det ble åpenbart for meg etter hvert hvorfor den ene
oversetteren var blitt skiftet ut. Der var konstruksjoner så merkelige at jeg
bare måtte gjette meg til hva som egentlig skulle stå der, og noen stemme fant
jeg ikke i det hele tatt.
Det er forresten ikke helt sant at jeg leser bøker jeg skal oversette annerledes
enn andre bøker. Jeg merker at jeg med årene har begynt å lese også norske bøker
som en oversetter ville lest dem. Og da får jeg mageknip når Per Petterson
skriver om å være ute "i skaugen med g" eller når Kjartan Fløgstad lar kapittel
102 lyde: "Nå er 101 ute!"
Når jeg leser gjennom en bok første gang, kan jeg se problemer som da virker
uløselige. Uoversetteligheter, rett og slett. Særlig gjelder det ordspill, og
aller mest når det er ordspill som hele teksten står og faller på. Men
erfaringen har lært meg at de fleste uoversetteligheter likevel lar seg løse når
man først er kommet inn under huden av teksten. Det er omtrent den samme
opplevelsen som jeg husker fra begynnelsen av hvert skoleår når vi bladde i de
nye skolebøkene: alt så forferdelig vanskelig ut. Og så var det jo ikke det når
det kom til stykket.
Det største problemet i det pågående arbeidet (stadig Philip Roth: American
Pastoral) har i grunnen vært første setning. Den lyder i sin helhet slik: "The
Swede." Swede/Svensken er økenavnet på bokas hovedperson. Til tross for sin
østeuropeisk jødiske herkomst er han høy og blond og skandinavisk av utseende,
derav navnet. Men går det an å begynne en roman på norsk med: "Swede."? Jeg gjør
det, og jeg har ikke oversatt andre økenavn som forekommer heller, men jeg er
ennå ikke helt enig med meg selv: Swede eller Svensken?
Jeg leser forresten ikke bare den foreliggende boka først. Spesielt hvis det er
et nytt forfatterskap jeg skal gi meg i kast med, kan jeg føle behov for å lese
andre bøker av samme forfatter. Men det er for luksus å regne, det er altfor
sjelden man som oversetter kan ta seg tid (og råd) til slik fordypning.
Og ikke begynner jeg alltid på første side heller. Med American Pastoral begynte
jeg på side 60. Det var fordi de første 59 sidene var så fulle av baseball og
amerikansk fotball at jeg ikke visste mine arme råd. Dessuten har jeg en følelse
av at Roth egentlig begynte med det som senere ble side 60 og begynnelsen på
tredje kapittel. Oversettere får fornemmelser for slikt. Jeg opplevde en gang å
kjøre meg bom fast i en tekst, kom ikke videre, total sperre. Oversettelsen ble
jo ferdig til slutt, og senere traff jeg forfatteren, som kunne fortelle at hun
hadde stått fast i flere uker akkurat der.
Forfattere, ja. Man blir jo kjent med dem etter hvert, også uten å treffe dem.
Philip Roth kan jeg levende se for meg som ettåring da han så vidt rakk over
bordkanten med nesa. Fra da av har han studert oss, menneskene. Jeg tror han vet
alt om oss. Det er nesten nifst. Jeg vet ikke om jeg ville tort å treffe ham! I
likhet med andre av "mine" forfattere er han ikke tilgjengelig og kan bare
kontaktes gjennom en agent. Jeg misunner min franske kollega og Roth-oversetter
(portrettert i Time, intet mindre) som ikke bare har direkte kontakt med
forfatteren, men også har fått ham til å lese lange passasjer for seg for at hun
skulle få høre rytmen i en spesiell tekst. Selv må jeg gå gjennom agenten og
derfra via en redaktør, så jeg foretrekker å finne ut av tingene på egen hånd.
Med gjennomarbeidede bøker er det forresten ikke mye man trenger å spørre
forfatteren om, det kan eventuelt dreie seg om forståelsen av et og annet
bilde.
Selvfølgelig bruker jeg ordbøker. Hele tiden. Guttus Norsk ordbok,
Riksmålsordboken, Vinjes Skriveregler, synonym- og fremmedordbøker, oppslagsverk
og Internett. Og så bruker jeg kolleger og kollegers nettverk. På
oversetternettverket O-ringen, som har vært omtalt i Forfatteren/Oversetteren
før, kan man søke hjelp når det gjelder vokabular som man selv ikke er fortrolig
med. Fjøsinnredning, for eksempel. Og få bekreftet at en treliters vinflaske
heter en jeroboam. Spør ikke meg hvorfor store vinflasker har navn etter
gammeltestamentlige konger, men det har de. Bare så dere vet det: en seksliters
flaske heter en metusalem. Hva alle de forskjellige delene på en melkemaskin
heter, får man hjelp til hos en importør av landbruksmaskiner. I Store Norske
finner man forklaring på hva som skjer ved kalking, avhåring og pyring av skinn,
mens det var på hjemmesidene til Norsk Kjøttfeavlslag jeg fant ord som
krysningsfrodighet og melkeavdrått. En hyggelig konservator på Norsk Folkemuseum
kunne fortelle at den armen som er til å henge gryter på i gamle gruer heter
skjerding. At avstanden fra sømmen på tommelen til mansjettens kant på en hanske
heter rebralengde eller knappelengde er heller ikke noe man finner i noen
ordbok. Men skuffende var det å oppdage at et så vidunderlig ord som
transmogrifying, som jeg på mine snart tretti år som oversetter aldri før hadde
sett, bare betyr forandring eller omdanning, helst av det groteske slaget. Æsj,
tenkte jeg da. Norsk mangler ord i det høyere registeret. Tenk om jeg hadde
kunnet skrive transmogrifisere! For et ord! En evig jakt på de riktige ordene er
en del av skriveprosessen for en oversetter.
Og så må man se tingene for seg. Man har ikke lest en bok før man har oversatt
den, sa en kollega en gang. Og ingen leser en bok så grundig som det
oversetteren gjør, han skal inn i hver krik og krok av setningen, alt skal
forstås, alt skal ses. Hvordan greide vi oss før vi fikk Internett? Nå kan jeg
klikke meg inn og se hvordan den jernbaneviadukten i Newark ser ut, de nedlagte
fabrikkbygningene, restene etter Morris Canal. Hvordan opptøyene i Newark i 1967
tok seg ut på fjernsynsskjermen, husker jeg. Jeg bodde ikke langt unna. Det
hjelper å ha sett.
Å jobbe med deadline hengende over seg kan være en mare eller styrke
selvdisiplinen. For meg var det slik de første årene jeg drev som oversetter at
jeg aldri kom ordentlig i gang før det nærmet seg deadline. Da jobbet jeg til
gjengjeld døgnet rundt for å komme i mål. Men først var det uker med depresjon
og skrivesperre og forferdelse. Med årene og rutinen erfarer jeg at arbeidet går
jevnere, selv om jeg fortsatt kan ha dager da jeg bare oversetter tre ord. Av en
kollega lærte jeg et knep: Når du står helt fast og ikke synes du får til noen
verdens ting, så lås døra, trekk for gardinene og oversett ord for ord. Ikke bry
deg om hvordan det ser ut, bare kom deg videre. Og det gjør jeg. Knotet som blir
resultatet er det aldri noen andre enn jeg selv som får se, for ved andre og
tredje gjennomlesning finner jeg alltid en vei ut av flokene.
Ofte ønsker jeg at jeg hadde hatt en kollega i naborommet. Det måtte vært fint å
ha en annen oversetter å diskutere med underveis. Familien ved middagsbordet
blir ikke riktig det samme. Selv med mange års trening skjønner de ikke helt hva
mor mener med sine evige spørsmål om hva det heter på norsk.
De første hundre sidene er alltid tyngst. Deretter går det radig. Etter hvert
ønsker man at det aldri skal ta slutt! Slik tror jeg det er for de fleste, men
hvordan man går fram underveis varierer veldig. Noen oversettere gjør seg
ferdige med én gang og retter lite etterpå. Andre ser på den første
gjennomskrivingen som en kladd, et utkast, råmateriale for videre og nitid
bearbeidelse. Selv gjør jeg en slags mellomting.
Jeg begynner som regel dagen med å lese gjennom og revidere gårsdagens arbeid.
Det er det viktigste arbeidet jeg gjør, og det tar fort både to og tre timer. Da
har jeg fått avstand til tingene, problemer kan ha modnet og kanskje funnet en
løsning over natten, jeg ser alt mye klarere. Jeg leser og retter og slår opp
ord jeg ikke slo opp dagen før, ofte flytter jeg om på setningsledd. I sær hos
Roth, med hans lange og innviklede, ofte halvsidelange setninger, er det viktig
å få alle leddene på riktig plass – etter norsk syntaks, samtidig som rytmen
skal bevares. Først og fremst konsentrerer jeg meg om å "høre" teksten. Det er
det samme jeg gjør når hele oversettelsen er ferdig. Da tar jeg en utskrift og
setter meg til med rødblyanten. For meg er dette den mest avgjørende fasen i
hele prosessen. Det er nå det skal skje! Det er nå mitt indre øre skal avsløre
skurring, høre om det flyter, det er nå blikket skal slå ned på tunge eller
upresise formuleringer, avdekke uklarheter og grums. Dette arbeidet går
langsomt, og må gå langsomt. Etter ti sider blir jeg "blind" og synes alt jeg
har skrevet er aldeles fortreffelig og helt uten feil. I en oversetters
idealverden skulle manuskriptet nå få ligge i en skuff og hvile i ett år –
minst. Det som i stedet skjer, er at jeg fører inn endringene, leser gjennom nok
en gang, denne gang på skjermen, før det hele sendes til forlaget og til vask.
Å få tilbake et vasket manus er fælt. Jeg åpner aldri de pakkene uten en
synkende følelse i magen. Man merker med én gang om vasken er god. Iblant støter
man på kommafantomer som kan forvirre en stakkars oversetter mer enn godt er,
for ikke å snakke om å ta livet av folk med altfor ivrig kommatering. Det hendte
meg nylig at en litterær skikkelse ble regelrett forsøkt tatt av dage av et
feilplassert komma. Så er det rettskrivningsfanatikerne og konsekvensrytterne
som må tro det er en lærebok for grunnskolen de har for seg, for ikke å snakke
om de – åpenbart! – svært unge som kan kommentere "Nytt ord?" i margen ved
gloser som kanskje ikke tilhører deres hverdagsvokabular, men som står i alle
ordbøker, om de bare hadde giddet å se etter. Men mange vaskere er følsomme og
byr på kommentarer og endringsforslag som er til stor hjelp. En våken vasker vil
også oppdage setninger og setningsledd som oversetteren simpelthen ikke har
sett. Jeg kan ikke forklare hvordan det oppstår, men jeg har blindfelt når jeg
oversetter. Aller deiligst er det å få ros av en vasker. Kommentarer som
"glimrende!" og smilefjes utover i manus kan jeg leve på lenge.
Vask føres inn, og om jeg har tid – og ork! – leser jeg gjennom enda en gang,
men uansett ser jeg over avsnittene hvor det er gjort endringer. Det er fort
gjort å stryke et ord for lite eller for mye.
Så burde man vel være glad og lettet? Jobben gjort, pengene på konto? Nei. Det
som setter inn nå, er utmattelse, i sær hvis det har vært en lang bok og veldig
mange tanker å holde styr på. Det blir gjerne noen dager på sofaen, med å gå
rundt og bare glo. Det kommer en tomhet, jeg vil kalle det en slags sorg. Det er
vondt å gi slipp, teksten sitter liksom i kroppen ennå. Ofte kan jeg sitte om
kveldene og lese hele kapitler om igjen. Ikke for å lete etter feil, det er for
sent nå, mer for å høre ordene enda en gang. Å oversette er å lese, sies det.
Jeg vil føye til: Å oversette er å lytte.
| 
