Oversettere er ikke perfekte, ikke engang undertegnede. En gang tok jeg
livet av hovedpersonen på den første siden i boka. Sånt tar seg dårlig ut! Hvor
var korrekturavdelingen da jeg trengte den? Det er et godt arbeidsprinsipp at
det alltid er noen andres feil. Den gangen var det faktisk en kritiker som
påpekte denne vesle detaljen, velsigne ham. Så da vet vi hvor kritikerne er når
vi trenger dem.
Forresten: Det har hendt at jeg har savnet en noe mindre bokholderaktig
innstilling, selv om jeg må innrømme at det var helt på sin plass akkurat den
gangen. Når en oversetter arbeider med en bok, står han overfor en lang rekke
valg som til syvende og sist får avgjørende betydning for hvordan en norsk leser
opplever verket, og disse valgene dreier seg om mye mer enn å oversette
«korrekt». De fleste kritikere er uinteressert i denne problematikken, det står
i beste fall noe om at språket «flyter greit», i verste fall at man har tatt
livet av hovedpersonen på side 1.
På norsk må oversetteren nesten alltid sette seg ned og bestemme seg for hvor på
den språklige kompassrosen han skal legge kursen. Gata eller gaten? Sen eller
sein, og hvis sein, så grein? Verken eller hverken? (I mitt tilfelle: Hverken,
vilket for meg som oftest medfører hvalp, og vorfor da ikke hveps? Det er så man
må bli gal, for å si det med Holberg.)
Men det særegne, forbistrede, velsignede norske formverket er bare ett av
valgområdene. Et annet er hvordan oversetteren velger å dikte opp med dikteren,
for eksempel når man i en prosatekst må forholde seg til det som ikke
eksisterer: Det hender jo ikke så sjelden at forfatteren skaper nye ord ved
behov. Finske Monika Fagerholm, som skriver på finlandssvensk, og som kommer til
å få Nordisk Råds litteraturpris og mange flere og enda mer navngjetne priser,
bare vent, liker å lage seg nye ord, jeg kaller dem fagerholmare. Det går mye
greiere å oversette sånt når man først har oppdaget at det ikke er ordbøkene det
er noe i veien med, det er språket som til nå har manglet ord av typen trägg,
som er en fagerholmare og betegner det som på norsk fra og med Den amerikanske
jenta (Pax 2006) heter fløgg: en myr innerst i den mer vasstrukne delen av
skogen. Først prøvde jeg meg med eksisterende (norske) dialektord for slikt, men
så spurte en dyktig og stimulerende språkvasker om ikke jeg kunne dikte, jeg
også? Dermed fløgg.
I Scott Lynchs praktfulle Løgneren Locke Lamora forekommer det mange slike
begreper og navn som ikke fantes før Lynch skapte dem og Bakke værsågod måtte
følge opp – falselight/skinnlys og elderglass/fornglass for eksempel:
Skinnlystimen var kommet.
Fra toppen av De Fem Tårn til den lavaaktige glattheten i de enorme moloene av
glass, og videre til de kunstige revene under de skifergrå bølgene, strålte
skinnlyset fra hver overflate og hvert skår av fornglass i Camorr, fra hvert
fnugg av det fremmede materialet, etterlatt for så lenge siden av skapningene
som en gang hadde gitt byen form. Hver kveld, idet solen omsider ble slukt i
vest, ble glassbroene til striper av ildflueglød; glasstårnene og glassavenyene
og de merkelige glasskulpturparkene skimret matt i fiolblått og asur og oransje
og perlehvitt, og månen og stjernene falmet og ble grå.
I et slikt tekstunivers blir det ekstra spennende å bevege seg som oversetter.
Opplevelsen av skjønnheten i det fremmede, og det å ha ansvaret for at den
komplette verdenen som stiger opp fra boksidene, blir like komplett – og like
fremmed – på norsk, er en oppgave som gjør det morsomt å sette seg ved
tastaturet hver morgen.
Løgneren Locke Lamora er en skamløs blanding av røverroman og fabelprosa,
fæntæsy som det heter på ny-norsk, og miljøet i kanalbyen Camorr med De Fem Tårn
(de har andre regler for initialisering der) kan minne om en blanding av New
York seint på 1800-tallet og Venezia på et hvilket som helst tidspunkt de siste
1300 årene. I denne verdenen er alkymistene vellykkede og kalles alkymikere –
men selv om gull er vel og bra, er det bare det sjeldne metallet «hvitjern» som
virkelig er ettertraktet. Her er poesi også: «Den neste kvelden var klar og
tørr; alle månene var oppe og skinte som gullmynter». Ellers er det saktens mer
uforferdet blodsprut og lurendreieri enn poesi i boka, men den som leter, hun
finner.
Jeg skulle ønske at bibliotekarer som leser dette, ville lese boka også og
anbefale den til lånerne, for den kommer ikke til å få særlig oppmerksomhet i
den norske bok-offentligheten. Feil sjanger! Særlig nå som det er påske og
avisspaltene behørig (?) skvalper over av påskek**m, æsj.
Jeg kunne ha skrevet mye om stedsnavn som Ravglass, Ravneredet, Kulrøkkanalen,
Møllefallene og Tålmodighetens Palass – og om menneskene: den rådsnare Locke og
hans alter ego Lukas Fehrwight, som på norsk ble til Lukas Fierweght; den tjukke
og livsfarlige Jean Tannen; Tjuvmakeren fra Camorr og ikke minst Fader Lenke,
Den Øyeløse Presten i Perelandro-tempelet, men nå setter vi strek. Inntil videre
sitter jeg ytterst på stolen og venter på bind to i serien om den rådsnare Locke
Lamora og vennene hans, De Veloppdragne Kjøterne.
Kyrre Haugen Bakke
Oversetter
| 
