Nettverksted for norske oversettere
Søk i nettverkstedet:
Søk i O-ringarkivet:

[Avansert søk]

Søk i ordbøker og leksika

Omregningsverktøy

Søk i biblioteker:
BibSys
Nasjonalbiblioteket
Deichman
Søk med Google
Nettbokhandlere:
Amazon
Haugen Bok
Akademibokhandeln
Antikvariat.net
Flere nettbokhandlere
Anbefalte nettsteder:
Oversetterblogg
Organisasjoner:
NAViO
NFF
NFO
NO
NORFAG
NORLA
STF
O-ringen

Din egen brukerprofil
Om nettverkstedet
Redaktør: Magne Tørring
Utvikling og design: 


Logg ut

Nettverkstedets arkiver inneholder materiale som er samlet, redigert og utarbeidet av nettverkstedets brukere. Tilgang til databasen krever at man har et gyldig passord som distribueres gratis til medlemmer av oversetterforeningene.

Epost-adresse eller kortnavn *
     
Passord:
   

* Du kan definere et kortnavn i «Din egen brukerprofil» og logge deg inn med det i stedet for den fullstendige e-postadressen

Ny bruker eller glemt passord? - klikk her


O-magasinet

[Forside]

05-02-2009 - Jon Rognlien:

Knut Johansen: Herr Hvalross og herr Tømmermann – en gjendikters bekjennelser

”The Walrus and the Carpenter” er Lewis Carrolls mest kjente nonsensdikt, i hvert fall nest etter hans store mesterstykke ”Jabberwocky”. Begge er å finne i Carrolls Through the Looking-Glass and What Alice Found There fra 1872, ”oppfølgeren” til Alice in Wonderland fra 1865.


Through the Looking-Glass utkom i en helt ny utgave på norsk i 2006, på forlaget Omnipax. Jeg påtok meg oversetteroppdraget og dermed også jobben med gjendiktningen av alle de til dels svært utfordrende nonsensdiktene i boka. Arbeidet med ”Jabberwocky” har jeg skrevet om før, med vekt på innholdssiden (Forfatteren 3, 2005 – finnes også i arkivet her i O-magasinet, 31-08-2006, ”Oversettermaksimer og Lille Trille”). Her skal vi se på de rent versifikatoriske utfordringene i det førstnevnte diktet, ”The Walrus and the Carpenter”. Vi begynner slik en gjendikter må begynne, med å skaffe oss et begrep om originaldiktets strofeform. Vi holder oss til teoriene i Hallvard Lie: Norsk verslære (Universitetsforlaget 1968), som er den grundigste innføringen i emnet på norsk. Et blikk på strofe 1 gir en god pekepinn: The sun was shining on the sea, Shining with all his might: He did his very best to make The billows smooth and bright – And this was odd, because it was The middle of the night. Første vers (dvs. linje) har fire trykktopper – sun, shin(e), on, sea, mens annet vers har tre – shin(e), all, might. Rytmen i disse to versene kunne nok ha vært tolket annerledes, men sikre i vår sak blir vi når vi ser at det forsetter slik linjepar for linjepar ut strofen: første vers i hvert linjepar har fire topper, annet har tre. Alle versene unntatt ett innledes med en opptakt på én trykklett stavelse, så vi kan regne med at dette er det gjennomgående skjemaet i hele diktet. Unntaket er annet vers, Shining with all his might, uten opptakt, men til gjengjeld med to trykklette stavelser etter første topp før annen topp setter inn. Hvis vi skriver S for trykksterk stavelse og s for trykksvak og enhver takt innledes av trykksterk stavelse, kan takten i annet vers angis slik: |Sss|Ss|S. De andre versene kan skrives s|Ss|Ss|Ss|S (firetaktingene, f.eks. The sun was shining on the sea) respektive s|Ss|Ss|S (tretaktingene, f.eks. The billows smooth and bright). Grunnmønsteret består altså i at en trykksterk stavelse umiddelbart avløses av en trykksvak (alternerende rytme), alle vers har en enstavelses opptakt, og siste takt i hvert vers er enstavet, dog slik at den manglende lette stavelsen kommer til uttrykk som en liten pause, nettopp for å markere slutten på et vers. Den variasjonen som annet vers representerer, dukker opp i ganske mange strofer utover i diktet, men forekommer bare i versenes inngang, altså første takt. Denne variasjonen (som kalles koriambisk inngang) er så alminnelig i engelske vers med alternerende rytme og enstavet opptakt (såkalt jambiske vers), at en engelsk leser ikke oppfatter den som noe egentlig ureglementert. Det er imidlertid flere regelmessigheter å finne i strofeformen. Først rimstillingen: Annet vers i hvert verspar, altså tretaktingene, rimer med hverandre, mens første vers i rimparene, firetaktingene, ikke bærer noe rim. Alle utganger, også de rimede, er mannlige, det vil si enstavede; en grei måte å annotere dette på, er: oaoaoa. På norsk kalles dette balladerim. – Så er det inndelingen av hver strofe: Mønsteret her ser vi kanskje ikke før vi har studert mer enn én strofe, men hvert verspar (firetakting pluss tretakting) danner en avgrenset tankeenhet, noe man ser av at skilletegnene i slutten av annet vers i paret gjennomgående er ”tyngre” enn eventuelle skilletegn i slutten av første vers i hvert par. (Se for eksempel første strofe: null tegn, kolon; null tegn, tankestrek; null tegn, punktum.) De ”tyngre” tegnene betyr lengre pause; hvis det ikke er noe tegn som impliserer det, vil pausen komme likevel, fordi skjemaet skaper en forventning om dette. Strofene er altså regelmessig inndelt i tre perioder à to vers: 2 + 2 + 2. Og, kan vi tilføye ut fra det vi nettopp har sagt om rimstillingen, hver periode avrundes med et rim (som dermed også knytter de tre periodene sammen). Når alt dette er avklart og det underliggende strofemønsteret er kommet for en dag, er vi rustet til å lese (resitere) diktet riktig, etter dikterens intensjoner. Vi må nemlig først ha brakt på det rene at første, tredje og femte linje er firetaktinger, annen, fjerde og sjette tretaktinger, begge med opptakt og altererende rytme og mannlig utgang, før vi kan være sikker på at preposisjonen on i første vers og preposisjonen of i sjette vers (hver især i strofe 1) begge skal uttales med trykk nok til å forankre en takt: I normal uttale, uten en underliggende versrytme, ville disse preposisjonene hatt et trykk som ikke skilte seg ut fra det ubetydelige trykket artikkelen the ville blitt uttalt med. Det er med andre ord slik at den underliggende strofeformen dikterer vår uttale og dermed nærmest av seg selv genererer de taktene den trenger for å bli realisert. La oss, for å konkretisere, se på første vers i strofe 4, som gjentas som første vers i strofe 10: The Walrus and the Carpenter. En normal uttale av denne frasen ville følge denne takten: sSsssSss, altså med to topper, på stavelsene wal og car, og de øvrige stavelsene udifferensiert trykklette. Men strofeformen sier oss at dette skal være en firetakting, som altså må ha fire topper. Dette kravet tilfredsstiller vi ved å jenke litt på trykkforholdet mellom de naturlig trykklette stavelsene. Vi ville øve total vold på språkstoffet hvis vi ga noen av dem fullt trykk, like sterkt trykk som wal og car. Hvis vi sier at disse to stavelsene har trykkgrad 4, mens artikkelen the har trykkgrad 1, kan vi løfte konjunksjonen and fra trykkgrad 1 til 2 (kanskje 3) ved å uttale ordet ”tydelig”, det vil si som [ænd] i stedet for [ən]. Det er nok til å gjøre konjunksjonen til anker i annen takt, og vi har så langt fått: The | Walrus| ànd the | Carpenter. Den fjerde takten må så bæres av den siste stavelsen i Carpenter. Det er jo rart, for det er så avgjort den letteste stavelsen i hele ordet. Men slik strofeskjemaet er, har vi ikke noe valg: Vi må løfte denne stavelsen så den i hvert fall får trykkgrad 2 (| Carpen | tèr) – og hvis vi hadde lyst til å uttale annen stavelse i ordet med trykkgrad 2, må den lysten undertrykkes. (Disse to versene spilte en avgjørende rolle for at jeg valgte å oversette Carpenter med Tømmermann – i stedet for med snekker: siste stavelse i Tømmermann har sterkt bitrykk (trykkgrad 3), og kan dermed uten videre bære en utgangstakt, mens snekker har en stavelse for lite, og den siste trykklette stavelsen i bestemt form snekkeren lar seg ikke så lett løfte til en høyere trykkgrad.) Hvis vi annoterer trykkgrad 2 med s' (leses som ”liten s merket”), ser vi lett hvordan trykkforholdene i dette verset realiseres slik at det føyer seg inn under strofeskjemaet: The Walrus and the Carpenter: s|Ss|s's|Ss|s'. Den relative forskjellen i trykkgrad mellom s' og s er nok til skape forankring for de taktene man ellers ville ha savnet. Tilsvarende overlegninger vil gjelde et vers som det første i strofe 2: The moon was shining sulkily, hvor den trykklette ly-stavelsen i det siste ordet må løftes til trykkgrad 2 for å få en firetakting. Se også på det praktfulle fjerde verset i strofe 10, Conveniently low, som normalt ville vært uttalt med takten sSsssS, men siden det skal være en tretakting, må nest siste stavelse i det lange ordet løftes til trykkgrad 2: Con | veni | èntly | low (s|Ss|s's|S). Med dette har vi avdekket de prinsippene som dikteren har lagt til grunn for strofeformen, og som hele diktet med sine 18 vers så er bygd opp etter. Etter Hallvard Lie kan vi angi strofeformens signatur på denne måten: xx4/3x :|| oaoaoa VI som sier så mye som at hver strofe er bygd opp av seks vers (VI) med enstavet opptakt (x), 4 vekslende med 3 tostavelsestakter (–x) – dvs. alternerende rytme – gjentatt i alt tre ganger (:||) og balladerim med mannlig utgang (oaoaoa). I tillegg kan vi anføre at strofen er inndelt i tre perioder, hver bestående av en firetakting og en tretakting, samt at strofeformen tillater variasjoner i versinngangen, SssS i stedet for sSsS. Løftingen av trykksvake stavelser til høyere trykkgrad, som vi har sett noen eksempler på, er på sin side en direkte følge av den her angitte strofeformen. Man skulle tro at gjendikteren også hadde funnet ¬sin strofeform, den lesten han vil forme diktet etter i dets norske skikkelse. Jo, den norske leseren bør kunne forlange at hun skal kunne få et norsk dikt i hånden som har de fleste trekk felles med den engelske originalen, i form så vel som innhold. Helt uomgjengelig er vekslingen mellom 4 og 3 takter i de tre linjeparene, rimstillingen med rim på de tre tretaktingene og periodeinndelingen i tre linjepar. Men det er sjelden heldig – og ofte ikke mulig – å overta en strofeform fra et annet språk i alle detaljer, fordi visse bestemte elementer i strofeformen kan ha sin rot i forhold som er spesielle for angjeldende språk, og som derfor blir en klamp om foten om de overføres til språket gjendiktningen skal utføres i. I den strofeformen vi har avdekket her, er det særlig to ting som volder problemer: regelen om at hvert vers skal ha en enstavet opptakt, og regelen om at de enkelte taktene ikke kan ha mer enn to stavelser. Dette er regler som det er forholdsvis lett å rette seg etter på engelsk, men ikke fullt så lett på norsk. Engelsk har gjennomgått en utvikling (i middelengelsk) som har ført til at trykklette sistestavelser har falt bort i store deler av det sentrale ordforrådet; det vesle som er igjen av bøyningssystem, er av en slik karakter at svært mye av bøyningen finner sted uten tilføyelser av trykklette endestavelser. Alt dette er annerledes på norsk. Blant substantivene har vi to hovedgrupper ord, sterke, som ”katt”, ”brød”, og svake – med lett endestavelse – som ”ugle”, ”skive”; når substantiver bøyes i bestemthet og tall, opptrer de aller fleste formene med en eller to lette endestavelser: ”katten, katter, kattene; brødet, brød, brødene; ugla, ugler, uglene; skiven, skiver, skivene”). Verb opptrer som regel (ikke alle og alltid) med lett endestavelse uansett form: ”skinne, skinner, skinte, (har) skint; blunke, blunker, blunket, (har) blunket; komme, kommer, kom, (har) kommet”. Adjektiv får trykklette endestavelser i bestemt form og i flertall: ”en gul bil”, men ”den gule bilen”, ”et grønt eple”, men ”de grønne eplene”. (Eksempel på unntak ”blå”.) Andre eksempler på grammatikkgenererte lette endestavelser finner man i sett som ”ut, ute”, ”inn, inne”, ”den, det, denne, dette, disse”. Hvis vi binder oss til den engelske strofeformen med sin alternerende rytme, får vi det problem at lette taktdeler som på engelsk kan fylles med ord som bringer handlingen videre, på norsk kan bli okkupert av grammatiske endelser. Når vi er blitt enig med oss selv om å respektere skjemaet med 4 takter vekslende med 3 og inndelingene av strofene i tre perioder, som igjen er tankeenheter, ville en streng overholdelse av regelen med alternerende rytme rett og slett kunne komme til å skvise mening ut av versene. Løsningen på dette problemet er å omplante strofeformen fra tostavelsestakt til fri blandet takt. I denne taktformen veksler tostavelsestakter (Ss) og trestavelsestakter (Sss) fritt i versene, ja, det er også muligheter for enstavelsestakter (S) og firestavelsestakter (Ssss) en sjelden gang, hvis de skulle kunne ha noe å bidra med, og hva opptakten angår, kan den være enkel, dobbelt eller mangle helt. Mannlige og kvinnelige utganger og rim kan også veksle. – Det som bærer rytmen fra vers til vers gjennom strofene, er dermed de fire respektive tre toppene i hvert vers, med et noe vekslende antall lette stavelser imellom. Skal rytmen oppleves som jevn, må det likevel gå noenlunde like lang tid fra topp til topp: Trestavelsestakter vil dermed måtte leses i noe hurtigere tempo enn tostavelsestakter, noe som ikke vil virke påfallende så lenge mye av språkmaterialet i de lette stavelsene er grammatiske endelser. – Fritt blandet takt er svært hyppig brukt av norske (og danske og svenske) diktere. Welhaven går ikke av veien for å bruke denne taktformen, og Ibsens taktart i Brand og Peer Gynt er fritt blandet takt av den typen vi har kretset inn her. Den strofeformen vi velger oss for den norsk gjendiktningen, kan dermed anføres med følgende signatur: (xx)4/3x(x) :|| oaoaoa VI Slik denne signaturen er oppstilt, medfører strofeomplantningen at opptakten kan være enstavet eller tostavet eller mangle, samt at trestavelsestakter kan veksle med tostavelsestakter, en forholdsvis moderat taktblanding. Rimarten er også beholdt: det er mannlige rim og mannlige utganger der det ikke er rim. Dette er det gjennomgående skjemaet, og slik skjemaet er realisert i gjendiktningen, er det en klar overvekt av tostavelsestakter, hvilket gjør at diktets grunnrytme oppleves som svært lik originalens. I enkelte strofer er taktblandingen noe mer radikal, som vi skal se, men i de tilfellene faller diktet raskt tilbake til grunnrytmen. Første vers i gjendiktningen ser slik ut: | Solen | skinte på | havet | ned, den | skinte | som be | satt og | gjorde | alt den | kunne | for å få | bølgen | lys og | glatt – og | det var | rart, for | di det | var | midt på den | svarte | natt Første vers mangler opptakt, men har, som skjemaet tilsier, fire takter, hvorav én er trestavet (skinte på, Sss). Annet vers følger skjemaet fra originalen, dog slik at konjunksjonen som er blitt løftet opp en trykkgrad i forhold til naturlig uttale, så den kan bære en takt. Tredje vers følger skjemaet i originalen; preposisjonen for er løftet opp en trykkgrad for å kunne fylle sluttakten, men den slags forekommer også i originalen. Fjerde vers har dobbelt opptakt (å få), men følger for øvrig skjemaet i originalen. Femte vers følger skjemaet i originalen, og det gjør sjette vers også, riktignok med koriambisk inngang (SssS), men det er jo lov. Rimstilling (oaoaoa) og rimart (mannlige rim) er som i originalen. Tankerytmen er også som i originalen: strofen faller i tre perioder, og meningsinnholdet er det samme vers for vers i gjendiktning som original. Første linje avviker altså mest (men likevel ikke så mye) fra skjemaet i originalen. Den manglende opptakten må ses i lys av den norske måten å lage bestemt form på, med etterhengt bøyningsendelsen: Solen. Trestavelsestakten Sss må ses i lys av at verbet, skinte, må være tostavet, og dermed utgjøres den lette delen av denne takten av den trykklette endestavelsen i skinte kombinert med den trykklette preposisjonen på. I strofe 2 til 5 er det ingen trestavelsetakter, taktvekslingen begrenser seg til opptakt eller ikke opptakt. I strofe 6 er det et par fenomener vi kan ta en titt på. Annet vers, ba Hvalrossen så smukt, skal etter strofeskjemaet ha tre takter, og de realiseres best på denne måten: ba | Hvalross | èn så | smukt, dvs. s|Ss|s's |S, altså med løfting av den trykklette endestavelsen i Hvalrossen opp en trykkgrad. Femte vers, ¬vi kan bare leie fire, skal etter skjemaet også ha fire takter, og de realiseres best slik: vi | kan bare | leie | fire | (x), dvs s|Sss|Ss|Ss|(S), hvor første takt er en trestavelsestakt og siste takt utgjøres av en pause på omfang med en trykksterk stavelse, markert med (x) og (S). Her er det bare trestavelsestakten i femte vers som er å betrakte som et utslag av fritt vekslende takt; de to andre variasjonene kan forekomme innenfor rammen av originalens strofeskjema. Men de kvinnelige utgangene (og rimene) i neste strofe, strofe 7, er bare akseptable innefor rammen av fritt vekslende takt: Eldstemann så på ham, uten å røpe en tanke; eldstemann blunket og ristet på sin tunge manke – og det betydde: Nei, jeg blir, her på min østersbanke. Det er på mange måter en fin strofe; rimene på tanke, tunge manke og østersbanke faller på ord som fremhever det absurde i tankeinnholdet, og den gravitetiske rytmen gir den gamle østersen nærmest en høvdings verdighet. Men her må det være tillatt å reise spørsmålet om strofeformen virkelig er den samme som i de andre strofene. Når man leser strofen isolert, er det taktmessig ikke et 4 3 4 3 4 3-mønster som slår en i øynene, men snarere et 3 2 3 2 4 3-mønster. Det er vanskelig å få mer enn én takt ut av Eldstemann i første og tredje vers (Sss), i hvert fall når ordet etterfølges av de trykksterke så og blunk; med en trykklett stavelse etter ordet, hadde det blitt annerledes. Annet vers har bare to topper (røp og tank), og det lyder ikke helt bra med trykk på den innledende preposisjonen på i fjerde vers (vi har nok en dobbelt opptakt (på sin) her. Er leseren fortsatt velvillig stemt på dette punktet i diktet, vil hun nok godta regelbruddet som et utslag av dikterisk frihet, mens gjendikteren selv, og en samarbeidsvillig oppleser, vil redde de manglende 4.- og 3.-taktene i land med utgangspauser på en trykktung stavelses lengde. Etter å ha tøyd leserens velvilje litt i lengste laget med denne strofen, fortsetter diktet med fire strofer som klart følger det underliggende strofeskjemaet, og som dessuten har gjennomført tostavelsestakt i alle vers. (Et unntak er første vers i strofe 9: Fire nye østers fulgte dem, som må innledes med en firestavelsestakt (Ssss) hvis skjemaet skal tilfredsstilles. Men det ville være å gi seg selv for slakke tøyler. Da heller innrømme feilen og stryke de overskytende stavelsene nye og føre rettelsen inn i gjendikterens korrektureksemplar. Hvilket hermed er gjort.) Den siste av disse fire strofene er diktets aller mest kjente og hyppigst siterte, som ser slik ut i original: ”The time has come,” the Walrus said, ”To talk of many things: Of shoes – and ships – and sealing-wax – Of cabbages – and kings – And why the sea is boiling hot – And whether pigs have wings.” og slik i gjendiktning: ”Nå er det tid,” sa Hvalrossen, ”for snakk om mang en ting: om sko – og skip – og syltevoks – om konger – kål – og sting – om hvorfor havet står i kok, hvor grisen har sin ving.” Så kommer, som nummer 12, gjendiktningens andre og siste strofe med kvinnelige utganger og rim: ”Men bi nå litt,” skrek østersen, ”vent med denne snakken; vi er fete alle sammen: unn oss en pust i bakken!” ”Ingen hast!” sa herr Tømmermann, og hjertelig ble takken. (Her skylder jeg å gjøre oppmerksom på en rettelse i forhold til den trykte utgaven, hvor første vers ved en inkurie lyder: ”Men vent,” sa østersen.) Taktvariasjonen er langt mer moderat her enn i den kvinnelige strofen vi nettopp drøftet. Noe akkomodering må til for å få strofen til å føye seg etter skjemaet: Den trykklette utgangsstavelsen i østersen i første vers må løftes en trykkgrad for å kunne bære en takt, og tredje vers må suppleres med en pause til sist av samme grunn – men det første er jo etter hvert blitt den rene rutine for oss, og det siste faller helt naturlig, så andpusten som taleren er. Så fullføres diktet med seks strofer, hvor Hvalrossen og Tømmermann fortærer alle østersene, med brød og smør, litt eddik og pepper, og Tømmermann gråter sine så berømte hyklerske tårer – alt sammen fortalt i det underliggende strofeskjemaet med bare moderat taktveksling. Gjendikteren har med andre ord ikke mer å bekjenne – å jo, forresten, det er noe med siste strofe som godt kan kommenteres. Den ser slik ut i gjendiktning: ”Å østers, for en deilig tur!” sa Tømmermann så kjært: ”Skal vi spasere hjem igjen?” Men alle var fortært, så når det ikke kom noe svar, var ikke det så sært.” Her er det periodeinndelingen som avviker fra det gjennomgående skjemaet.– her er den 3 + 3 snarere enn 2 + 2 + 2: tredje vers slutter seg tankerytmisk til første og annet, og fjerde vers henger mer sammen med femte og sjette enn med tredje. En slik variasjon er kanskje ikke så dum, med tanke på at det skal settes et endelig punktum, diktet er slutt, ikke forvent flere rytmiske gjentagelser av noen som helst art heretter ... Og egentlig er vel Lewis Carrolls sistestrofe også bygd opp slik. Vi lar ham det få siste ordet, så kan du bedømme selv. ”O Oysters,” said the Carpenter, ”You’ve had a pleasant run! Shall we be trotting home again?” But answer came there none – And this was scarcely odd, because They’d eaten every one. KNUT JOHANSEN, f. 1944, er cand.philol. i nordisk litteratur. Bor på Harestua. Arbeider som oversetter. Siste gjendiktning: Les Murray: Fredy Neptune. En roman på vers (Gyldendal 2008). knut.joh@hebb.no 1”Solen skinte på havet ned, den skinte som besatt og gjorde alt den kunne for å få bølgen lys og glatt – og det var rart, fordi det var midt på den svarte natt. 2Månen skinte grettent, den, og skulle til å si at solen burde holdt seg vekk nå da dagen var forbi – ”Tenk, så lumpent da,” sa månen, ”å stjele andres tid!” 3Havet var vått som vann nå er, og sanden tørr som sand. Ingen skyer var å se, for skyfri var himlens rand. Og ingen fugl fløy høyt og lavt, som fugler ellers kan. 4Herr Hvalross og herr Tømmermann spaserte like ved. De gråt og gråt, fordi det var så mye sand å se. ”Hvis bare den ble ryddet vekk,” sa de, ”så fikk vi fred.” 5”Hvis syv piker et halvt års tid feide tidlig og sent, ja, tror du da,” sa Hvalrossen, ”at det ville bli rent?” ”Tviler stygt,” sa herr Tømmermann, og prøvde å ta det pent. 6”Å østers, kom, spaser med oss!” ba Hvalrossen så smukt. ”En hyggetur, en hyggeprat, langs denne havsens bukt. Vi kan bare leie fire, da er alle hender brukt.” 7Eldstemann så på ham, uten å røpe en tanke; eldstemann blunket og ristet på sin tunge manke – og det betydde: Nei, jeg blir, her på min østersbanke. 8Men fire unge østers sa: ”Ja takk, vi kommer snart.” De vasket fjes og børstet hår og pusset sko, så klart, men når de ingen føtter har, så var det jammen rart. 9Fire østers fulgte dem, og fire nok en gang. Og det gikk slag i slag til sist; de kom i gåsegang – de hoppet gjennom bølgeskum og over strandet tang. 10Herr Hvalross og herr Tømmermann, de gikk og gikk en stund, så fant de seg en rullestein, en ikke altfor rund; og hele østersflokken sto på rad med smil om munn. 11”Nå er det tid,” sa Hvalrossen, ”for snakk om mang en ting: om sko – og skip – og syltevoks – om konger – kål – og sting – om hvorfor havet står i kok, hvor grisen har sin ving.” 12”Men bi nå litt,” skrek østersen, ”vent med denne snakken; vi er fete alle sammen: unn oss en pust i bakken!” ”Ingen hast!” sa herr Tømmermann, og hjertelig ble takken. 13”Litt brød og smør,” sa Hvalrossen, ”er det vi trenger nå. Litt eddik ville smake godt, og pepper likeså … Er dere klare, østers små, så står vi bare på.” 14”Du spiser da vel ikke oss!” sa de, helt blå av skrekk. ”For etter all den vennlighet var det et lumpent trekk!” ”En vakker natt,” sa Hvalrossen, ”man drømmer seg helt vekk. 15Takk for at dere ble med hit! Så menn, så menn, så menn!” Tømmermann bare satt og sa: ”En skive til, min venn. Hør: Send meg nå en skive brød. Må jeg spørre om igjen!” 16”Fy for skam,” sa herr Hvalross da, ”det er så stygt, så stygt. Etter å la dem gå så langt og tro at alt var trygt!” Tømmermann bare satt og sa: ”Smøret er smurt for tykt!” 17”Jeg gråter sårt,” sa Hvalrossen, ”jeg føler med dem, ja.” Med hulk og snufs sorterte han de aller største fra, og trykket lommetørkleet sitt mot kinnet nå og da. 18”Å østers, for en deilig tur!” sa Tømmermann så kjært: ”Skal vi spasere hjem igjen?” Men alle var fortært, så når det ikke kom noe svar, var ikke det så sært.” ORIGINALEN: 1The sun was shining on the sea, Shining with all his might: He did his very best to make The billows smooth and bright – And this was odd, because it was The middle of the night. 2The moon was shining sulkily, Because she thought the sun Had got no business to be there After the day was done – ”It’s very rude of him,” she said, ”To come and spoil the fun!” 3The sea was wet as wet could be, The sands were dry as dry. You could not see a cloud, because No cloud was in the sky: No birds were flying overhead – There were no birds to fly. 4The Walrus and the Carpenter Were walking close at hand; They wept like anything to see Such quantities of sand: ”If this were only cleared away,” They said, ”it would be grand!” 5”If seven maids with seven mops Swept it for half a year. Do you suppose,” the Walrus said, ”That they could get it clear?” ”I doubt it,” said the Carpenter, And shed a bitter tear. 6”O Oysters, come and walk with us!” The Walrus did beseech. ”A pleasant walk, a pleasant talk, Along the briny beach: We cannot do with more than four, To give a hand to each.” 7The eldest Oyster looked at him, But never a word he said: The eldest Oyster winked his eye, And shook his heavy head – Meaning to say he did not choose To leave the oyster-bed. 8But four young Oysters hurried up, All eager for the treat: Their coats were brushed, their faces washed, Their shoes were clean and neat – And this was odd, because, you know, They hadn’t any feet. 9Four other Oysters followed them, And yet another four; And thick and fast they came at last, And more, and more, and more – All hopping through the frothy waves, And scrambling to the shore. 10The Walrus and the Carpenter Walked on a mile or so, And then they rested on a rock Conveniently low: And all the little Oysters stood And waited in a row. 11”The time has come,” the Walrus said, ”To talk of many things: Of shoes –and ships –and sealing-wax – Of cabbages –and kings – And why the sea is boiling hot – And whether pigs have wings.” 12”But wait a bit,” the Oysters cried, ”Before we have our chat; For some of us are out of breath, And all of us are fat!” ”No hurry!” said the Carpenter. They thanked him much for that. 13”A loaf of bread,” the Walrus said, ”Is what we chiefly need: Pepper and vinegar besides Are very good indeed – Now if you’re ready, Oysters dear, We can begin to feed.” 14”But not on us!” the Oysters cried, Turning a little blue. ”After such kindness, that would be A dismal thing to do!” ”The night is fine,” the Walrus said. ”Do you admire the view? 15”It was so kind of you to come! And you are very nice!” The Carpenter said nothing but ”Cut us another slice: I wish you were not quite so deaf – I’ve had to ask you twice!” 16”It seems a shame,” the Walrus said, ”To play them such a trick, After we’ve brought them out so far, And made them trot so quick!” The Carpenter said nothing but ”The butter’s spread too thick!” 17”I weep for you,” the Walrus said: ”I deeply sympathize.” With sobs and tears he sorted out Those of the largest size, Holding his pocket-handkerchief Before his streaming eyes. 18”O Oysters,” said the Carpenter, ”You’ve had a pleasant run! Shall we be trotting home again?” But answer came there none – And this was scarcely odd, because They’d eaten every one. knut.joh@hebb.no