Gratulerer med dagen, kjære kolleger, og vær hilset dere andre som er
kommet hit for å bli med oss og feire. Bokormer og lesehester, går jeg ut fra,
og sånn sett av samme sorten. Jeg har ofte sagt at det å oversette er en
spesielt intens form for lesning. Jeg vil vel si det litt annerledes i dag – jeg
skal si det annerledes i dag – men at ingen blir skjønnlitterær oversetter uten
å elske å lese, det tror jeg er sant. Det er begynnelsen.
I dag som det er vår fest, har jeg lyst til å fortsette derfra, og fortelle om
hvordan det siden gikk for oss som har valgt oss denne særegne formen for
bokormliv. Vi som knasker i oss fremmedspråklige tekster og sender ut norske
bøker i den andre enden. I dag skal det ikke handle om å være usynlig. Det skal
ikke handle om å være oversett. Det skal ikke handle om at man ikke lever av de
ord som går ut av Guds og forfatterens munn alene, men også må ha brød. Det tar
vi i morgen. I dag har jeg bestemt at det først og fremst skal handle om gleden
ved å oversette. Glede som spenner fra det mystiske til det hverdagslige. Fra
den hemmelige jubel til den store, åpne fryd.
Språkbrukere er vi naturligvis alle. Vi tar språk inn og sender språk ut; vi
hører, leser, snakker og skriver. Noen driver språkbruken til kunst. Mange
bruker livet sitt til å telle og beskrive og analysere språk.
En skjønnlitterær oversetter er ikke fremmed for noe av dette. Alt hun tilegner
seg av teori og litterær metode kommer til anvendelse. Og anvendelse er
stikkordet. Oversetteren er praktikeren som går i fysisk nærkamp med teksten. Du
kommer ikke så langt med å vite at Virginia Woolf er kjent for en skrivemåte som
kalles ”stream of consciousness”. Du må gjøre det sjøl. Du må selv få
inntrykkene til å strømme gjennom personenes bevissthet. Med det materialet ditt
eget språk stiller til rådighet. Eller som det også heter: Det nytter ikke bare
å rope halleluja. Man må gjøre det også.
Og det er det jeg skal snakke om, naturligvis: å gjøre det. Og rope halleluja.
Her er det jeg gjør for øyeblikket. Jeg oversetter en liten bok av den skotske
forfatteren Ali Smith. Dette er den sjette av Alis bøker jeg skriver på norsk.
Den heter Girl meets boy, Jente møter gutt, og er en nyfortelling, eller remix,
av en av Ovids metamorfoser. Ovids fortelling foregår på Kreta og handler om
Iphis, som ble født som jente, men oppdratt som gutt for å overleve, og som så
forelsker seg i Ianthe, som er jente. Ali Smith har skrevet en politisk og frekk
og veldig morsom moderne versjon av dette som betegnes som Ovids mest
gledesfylte metamorfose. Det er en glede å oversette denne boka. Og fordi den
handler om møtet som fenomen, om hva et møte kan sette i gang, om det å bli ny
og samtidig forbli den samme, om forvandlingens fryd – så har den inspirert meg
til å oppholde meg ved det som skjer av fryd og forvandling når språk møter
språk, slik jente møter gutt i denne fortellingen.
Det hører kanskje med til historien at mitt eget møte med personen Ali Smith
har vært ganske morsomt. Ali holdt en tale ved utdelingen av en engelsk pris for
beste oversettelse en gang, og åpnet med å si at ”writers revere translators”,
”forfattere akter og ærer oversettere”. Dere skjønner kanskje hvorfor jeg synes
det er givende å snakke med denne damen!
Her er en scene fra ”Jente møter gutt”. Den foregår i Inverness, den byen i
Nord-Skottland der Ali kommer fra. Jenta er en av de to søstrene som er
hovedpersoner i boka. Hun heter ikke Ianthe, men Anthea. Anthea er deprimert.
Hun syns virkeligheten er ganske ekkel. Hun lurer på om hun kanskje helst vil
slippe. Hun er egentlig på vei til jobb, en ny jobb som reklametekstforfatter,
men i stedet går hun og setter seg ved elva, mellom påskeliljene på gressbakken
ned mot elva Ness.
”Jeg kunne, om jeg ville, bare gå ut i elva. Jeg kunne reise meg og la meg falle
hele skråningen nedover. Jeg kunne bare la den gamle, stri elva ta meg, kaste
meg uti som en stein.
Det lå en stein ved foten min. Det var en stein som hørte hjemme der, en stein
med opphøyde, hvite render og glimt av kråkesølv i. Jeg kastet den uti i
stedet.
Elva lo. Jeg lover deg, den lo! Den lo, og den forandret seg mens jeg så på.
Den forandret seg, og den forble den samme.”
Vær med meg på dette nå: Elva er språket, slik det flyter i det verket som skal
oversettes. Steinen med hvite render og kråkesølv, den lokale steinen som Anthea
hiver uti, er det fornyende elementet som oversettelsesspråket tilfører. Og elva
ler. Språket ler. Verket blir nytt, og det forblir det samme. Eller, det er det
samme, på en ny måte.
Det gjelder for oversetteren, der hun sitter på bredden, å høre latteren. Å høre
at språket ler. Å fryde seg over kraften i det hjemlige kråkesølvet og la det
glimte i oversettelsen.
La oss tenke oss den vakre, grønne skråningen ned mot elva, med vårluft og
påskeliljer, som det stedet der slike lykkelige vesener som oss oversettere av
skjønnlitteratur får lov å tilbringe våre dager, nemlig der hvor språk møter
språk og forunderlige ting skjer. Det er der, akkurat der, vi driver vår særegne
form for språkbruk. Vi lytter oss inn i originalteksten, i alle dens fasetter,
med hele vårt sanseapparat og all vår kunnskap og tankekraft, og så skriver vi
den på norsk. Vi skriver bøker. Vi er noe annet enn forfattere, men vi skriver
bøker. Vi tar det norske språket i bruk for å skrive verdenslitteraturen på
norsk. Dette driver vi med, vi sitter der på bredden og kaster en norsk stein ut
i språkelva, og lytter. Og ser på ringene som brer seg. Og skriver.
Det håndgripelige resultatet er nye verk tillagt den norske bokheimen. Noe skjer
i fårikålgryta. I det lille perspektivet produserer vi titler for forlagene,
bokvarer. I det store perspektivet bidrar vi til at Norge er med i verden. Vi
vet det. Ved sånne anledninger som dette er det gjerne flere som kommer i tanker
om det, og til og med sier det høyt. Men det er ikke mange ukene siden jeg hørte
en forlegger mumle at oversatt skjønnlitteratur vel ikke akkurat var noe
satsningsområde fremover. Samtidig var det en leser som snakket inn i det andre
øret mitt og takket for at han endelig kunne lese ”Bølgene” av Virginia Woolf,
som han hadde måttet gi opp på engelsk.
Skulle vi ikke ha Thomas Mann og Charles Dickens og Emily Brontë og Saramago og
Dostojevskij og Gogol og LeClezio og Cervantes i vår litteratur, i vår
språkdrakt, til å lese og samtale om her hos oss? Som en del av det jeg kaller
bokheimen, altså det vi norske språkbrukere, og ikke minst norske
språkkunstnere, bærer med oss når vi utvikler og utfolder oss?
Noen norske forfattere er seg dette bevisst. Den som snakker høyt om det, er som
regel Jan Kjærstad. Nå sist da vi for en gangs skyld gikk på barrikadene i 2006,
og Kjærstad påtok seg å minne Norge om at det oversetterne bedriver der i
grenselandet hvor språk møter språk, foruten å legge litteratur til landet, er
stimulerende, skjerpende og fornyende språkrøkt til nytte og glede for alle som
eier og bruker det norske språket.
Bortsett fra kanskje Jan Kjærstad, så er det ikke vanlig at norske forfattere
sier sånne ting som at ”forfattere akter og ærer oversettere”. Det kan da også
være det samme. Riktig nok feirer vi oss selv i dag, og det er sjelden det flyr
så fete ord forbi, men mye mer interessant er refleksjoner omkring hva slags
skrivearbeid det er vi bedriver, i forhold til en forfatter, hva slags skribent
en skjønnlitterær oversetter er. Hør nå hva Ali Smith sier om det. I min
oversettelse. Opprinnelig falt disse ordene ved utdelingen av
Oxford/Weidenfeld-prisen for beste oversettelse til engelsk i 2006. Boka var
Døren av den ungarske forfatteren Magda Szabo, og oversetteren heter Len Rix.
”Oversettelse er så mye mer enn det å ta en tekst og finne et sant uttrykk for
den på et annet språk. Det er en forståelse av teksten på begge språk, i
original og i dens nye form – og av den kulturelle forskyvningen mellom dem. En
oversetter beskjeftiger seg med originalteksten, med teksten i sitt helt nye
uttrykk, og med dialogen mellom dem. Og som en god forfatter, skaper en god
oversetter noe sømløst, en form uten spor av noen oversetter – en form der
opplevelsen av boka som levende – både i original og i dens nye oversettelse – i
alle dens aspekter, i språk, i komposisjon, i form, i stemme og i vesen – er
hele poenget.”
(---)
”Men jeg vil si” (dette er fremdeles Ali) ”at en oversetters sanser må være enda
mer åpne for boka enn den opprinnelige forfatterens sanser. En bok må ikke virke
oversatt. Den må oppleves som ekte, klinge ekte i sin nye form – som om den var
skrevet for første gang på sitt nye språk. Dette krever en dobbel ytelse av
oversetteren – troskap mot originalen, en innforstått, men grunnleggende åpen
lojalitet mot bokas opprinnelige behov og uttrykk, og samtidig en like
helhjertet lojalitet overfor dens splitter nye ytringsform. Det å oversette er i
bunn og grunn en av de mest skapende handlinger man kan tenke seg. Gode
oversettere er skapende i dobbelt forstand.”
Dette er ikke festformuleringer. Dette er rett og slett der lista må ligge.
Dette er det som kreves av oss. Vi må selv vite bedre enn at en oversatt bok per
definisjon er sekunda vare i forhold til originalen. En oversettelse er et nytt
verk, en ny ytringsform, og vi skylder denne nye ytringsformen ”vår helhjertede
lojalitet”. Så er det spørsmål om hva det betyr. Mitt svar er at det betyr å
skrive boka på norsk. Å gå inn i teksten som skriver. Å ta ansvar for teksten.
Jeg vil naturligvis ikke misforstås dit hen at det å skrive boka på norsk,
skulle bety å ikle alle utenlandske diktverk lettspydd norsk normalprosa.
Poenget er at oversetteren må melde seg på i samme klasse som forfatteren. Hun
må møte den utenlandske teksten med et like nyskapende, like lekende, eventuelt
like frekt og freidig forhold til sitt eget språk, som forfatteren har til sitt.
Det gjelder å høre at elva ler, og det gjelder å ha sansene åpne for det som
skjer når man kaster steinen sin uti.
Og hvis ikke? Hvis man lar elva renne bedagelig forbi og bare har øye for
vannflaten? Ja, da uteblir i hvert fall forvandlingens fryd. Da risikerer norske
lesere å stå fattige tilbake.
Jeg fikk mine øyne grundig åpnet for dette for noen år siden, da jeg drev og
skrev Jane Austens romaner på norsk. Jeg måtte finne ut av hvordan jeg skulle
gripe dette an, jeg hadde aldri oversatt noe så gammelt før. Hvordan forvandle
200 år gamle engelske klassikere til norske, lesbare, levende bøker og samtidig
bevare deres essens? Hva var egentlig denne essensen, og hvor i språket satt
den?
Blant annet interesserte jeg meg for den underlige splittelsen i Jane Austens
litterære ry. Hvorfor gir Harold Bloom henne æresplass i Vestens litterære
kanon, samtidig som bøkene hennes stadig vekk avfeies som enkle misseromaner?
Jeg kom til at svaret et stykke på vei er å finne i bøkene selv. De er faktisk
skrevet over kiosklitteraturens heltinneromanformel. Men så har de altså
kvaliteter som er triviallitteraturen helt fremmed. Jane Austens mesterskap
viser seg fremfor alt i hennes suverene bruk av litterær ironi. Det vil si at
meningen som kommuniseres, det som står ”mellom linjene”, gjerne er det stikk
motsatte av ordenes pålydende. Av dette blir det mye moro. Men hvis det er en
type moro man ikke har sans for, så kan man ta det man vil ha, man kan holde seg
inne med heltinnen og følge henne gjennom alle hennes prøvelser til den trygge
havn, og nøye seg med det. Det er ikke forbudt.
Men én leser kan ikke tillate seg en sånn naiv lesemåte uten katastrofale
følger, og det er oversetteren. En oversetter som lar seg forføre av heltinnen
og er døv for hvordan teksten ler av henne mellom linjene, risikerer å
”oversette bort” hele Jane Austens berømmelige vidd, og simpelthen skrive bøkene
som misseromaner på norsk.
Sånn kan det gå. Sånn har det gått med Jane Austen på norsk, for å være ærlig.
Når ikke oversetteren hører latteren, blir det nokså reduserte saker som bys
norske lesere.
Det er naturligvis verken noe luftig eller noe osmotisk ved denne lytte- og
skriveprosessen jeg snakker om. Det er håndgripelig nok, det byggematerialet vi
har til rådighet når vi lager våre norske versjoner. Vi sier språk, men vi
skriver tegn, stavelser, ord, setninger, og det er der nede, blant
byggesteinene, vi foretar de valgene som blir bestemmende for oversettelsens
kvalitet. La oss nå holde oss til Jane Austen et øyeblikk til. Går det an å peke
helt konkret på hva som gjør at Austen i norsk oversettelse ofte er blitt flat
og ikke dyp, flau og ikke sprudlende, entydig og ikke betydningsrik? Jeg mener
det. Jeg har sagt dette før, men nå gjentar jeg det, for eksempelets skyld: Jane
Austens vidd sitter fremfor alt i syntaksen, i setningsstrukturen, som er alt
annet enn moderne og innrettet på friksjonsfri kommunikasjon. Jane Austens
setninger er lange, de er innfløkte, Virginia Woolf sier at de skjærer som en
kniv inn og ut og lar sitt objekt fremtre klart og distinkt. ”Ofte med
kontrasterende meninger i antitetisk balanse,” for å låne Odd Inge Langholms ord
fra forordet til den nye norske utgaven av Emma. Men å skrive Austen på norsk
har dessverre i praksis ofte betydd å skrive Austen på vanlig, lettlest norsk, i
greie setninger med punktum mellom. Ut føk viddet, ut føk ironien, ut føk det
meste av det som skiller Jane Ausens heltinneromaner fra underlødige
misseromaner, for det satt nettopp i setningsstrukturen, det. Vi får
oversettelse som trivialisering. Vannflaten er alt du ser.
Nei, nå ble det jo ikke så feststemt her akkurat.
Over til noe helt annet, over til en form for oversettelse som virkelig er
festlig, og som vi aldri snakker om, men som jeg tillater meg å sneie innom i
dag, og nå skal det omsider bli litt fårikål snart.
Altså, språk møter språk. Vi har nettopp hørt et eksempel på et møte som ikke er
så vellykket, på at oversettelsen ikke kommer originalteksten i møte på en
tilfredsstillende måte. En god skjønnlitterær oversettelse er et språkmøte på
mange plan. En mindre god oversettelse er et fattigere møte. Men man kan tenke
seg at to språk føres sammen uten ambisjoner om den store, betydningsfulle
sammensmeltingen. Det kan være nok å ligge inntil hverandre og berøre hverandre
bare i lyden, for eksempel. Dere husker Beatles og Ballade: Got to get you into
my life. Du kan godt få sitte inntil meg, Leif. Og Ferry cross the Mersey som
Vazelina gjorde om til Ferje over Mjøsa. Veldig elegant, veldig morsomt. Kanskje
ikke en egnet metode når Ulysses og Lotte fra Weimar skal overføres til norsk.
Eller? Det kan jo være et tips til lørdagskonkurranse på Norsk
Oversetterforenings høstseminar, om ikke annet.
Nei, men alvorlig talt, klang er naturligvis ikke uten betydning i fremførelsen
av litterære kunstverk. Og slett ikke rytme. Jeg minner om hva Virginia Woolf
oppdaget, og som jeg en vakker dag skal brodere i korssting og henge på veggen:
”Å skrive er å få ord til å ri på rytmer. Faller de av, går det galt.”
Apropos rim og rytme, så er vi nå kommet til kategorien ”oversettelser som er
bedre enn originalen”. Mellom oss sagt så er jo det ikke noe særsyn, men nå er
jeg bare nødt til å finne på noe med fårikål, og da skal jeg ta for meg en
oversettelse som jeg vil påstå er flere hundre prosent bedre enn originalen, og
som jeg forresten også skal brodere i korssting, bare jeg er ferdig med Virginia
Woolf. Her er originalen:
Who put the bomp
In the bomp bah bomp bah bomp?
Who put the ram
In the rama lama ding dong?
Who put the bop
In the bob shoo bop shoo bop?
Who put the dip
In the dip da dip da dip?
Dette har da Vazelina Bilopphøggers satt om til norsk på en måte som er det
motsatte av trivialisering. Her blir det rene vås til et stykke lyrikk som bare
svulmer av undertekst:
Hu putte bomull i bomullstrøya mi
Hu putte sau oppi fårikålgryta
Hu sætte bongo på bongotromma mi
Hu sydde økser på bilopphøggerskjorta
Vi snakker om a’ Borghild, mine damer og herrer, og vi snakker endelig om
fårikål. Og nå skal je fortelje dekk om a’ Borghild, som er mitt idol. Foruten
dette at hun inngår i et frapperende eksempel på at en likegyldig tekst kan bli
til en perle ved hjelp av oversetterens tryllestav. Jeg minner om Ali Smiths
ord: ”En bok må ikke virke oversatt. Den må oppleves som ekte, klinge ekte i sin
nye form – som om den var skrevet for første gang på sitt nye språk.” Det får du
ikke til hvis du ikke møter teksten med Borghilds varhet for hva slags
kjærlighet og omsorg nettopp den teksten trenger, og putter bomull i
bomullstrøya, sau oppi fårikålgryta, bongo på bongotromma når du skriver en
fremmed tekst på norsk. ”Make it real”, som kollega Fartein Døvle Jonassen sa
det for en stund siden.
Syns dere dette er besvergelser? Nei, hardt arbeid. Kvalifisert arbeid. Veldig
lite hokus pokus. Men – magisk – selvfølgelig! Det finner sted en forvandling.
I Girl Meets Boy ser hovedpersonene, som barn, på et tv-program som heter Blind
Date. Cilla Black er programleder. Konseptet går ut på at en gutt velger seg en
date blant tre jenter, og en jente velger seg en date blant tre gutter. Mellom
jentene og guttene er det en skillevegg, og så Cilla Black, som kan gå fra den
ene siden til den andre, som på en måte kan være både jente og gutt. Cilla
Black, står det, ”kan bevege seg mellom tingenes to sider som en trollmann,
eller som en vits. Publikum ler [---] av fryd når hun gjør det.” Vi oversettere
opptrer som kjent ikke for åpen scene, vi utfører våre kunster i det skjulte, og
fryden er sånn sett vår egen. Den underliggende spenningen i tv-konseptet Blind
Date er: Blir det bryllup? Med Cilla Black i hatt?
Det kan det bli rett som det er på en god dag ved elvebredden, eller i mitt
tilfelle ved pc-en på pikeværelset på Øvre Fagerborg der jeg stort sett
oppholder meg. La meg nå i anledning dagen få eksemplifisere med et skikkelig
partytriks – jeg må innrømme at det er et av mine faste, det er ikke nytt for
anledningen, det heller.
Det er en scene i en annen bok av Ali Smith, som på norsk heter Hotell Verden.
Den handler om en kvinnelig kjørelærer og en ung gutt som er eleven hennes, og
som hun gir litt tilleggsundervisning, for å si det sånn. Kjørelæreren spiser
frokost med mannen sin, som har problemer med slipset (!), mens hun tenker på
den unge eleven og hva de gjør i bilen. Samtidig, et annet sted, ligger eleven
våken i senga og tenker på kjøretimene han har hatt, der kjørelæreren altså har
lært ham atskillig mer enn hun får betalt for. ”Er hun en flink lærer? hadde
moren hans spurt i går kveld (det er moren som betaler for timene). Ja, sa han.
Han rødmet. Hun er veldig flink, sa han, hun sier at jeg snart ikke trenger
dobbelt pedalsett” – ”and that with the right number of lessons I will easily
pass”. Hva er idiomatisk norsk for ”easily pass”? For eksempel ”stå med glans”.
”Med et tilstrekkelig antall timer kommer jeg til å stå med glans. Han har ti
timer igjen. Han lurer på hva mer han kommer til å lære.”
Ja ja, enkle gleder, sier dere kanskje, men her syns jeg språkmøtet er så pass
vellykket at oversetteren kan få gå med hatt. Ikke at det egentlig er hennes
fortjeneste. Det idiomet henger jo bare der, klar til å plukkes ned. Det er
språket selv som åpner seg og drysser milde gaver ned i fanget på en. Men man må
ta imot, naturligvis. Og har man evnen til å fryde seg over sånne gaver, så
ligger det faktisk an til et rikt og morsomt liv der på elvebredden.
Nå hjelper det jo hvis man er oppsatt med en tekst som i seg selv er rik og
morsom. Men hva er en rik og morsom tekst? Det er det nok mange svar på. En
oversetter er ikke en oversetter er en oversetter. Vi har ulike preferanser, og
ulike talenter.
Jeg var og hørte på en paneldebatt om oversettelse i Saras telt her i forrige
uke, der Ika Kaminka og Stian Omland og Hanne Ørstavik sa myke klokt. Blant
annet sa Stian, om akkurat dette, at man ikke skal prøve å oversette et språk
man ikke kan, altså en type tekst man ikke er på bølgelengde med. Nei, i hvert
fall i en ideell verden, der alle har nok jobber og oversetterarbeid er noe man
kan leve av, bør oversetteren kjenne seg selv og vite hva slags tekster hun har
forutsetninger for å møte på en god måte. En redaktør med talent for matchmaking
hjelper også. Å satse på blind date er skummelt, også i møtet mellom tekst og
oversetter. Å binde seg til måneders samliv med noe man misliker eller er
tonedøv for, bør man egentlig ikke utsette verken seg selv eller litteraturen
for.
Men i dag skal det som sagt handle om gleden ved å oversette, og derfor først og
fremst om det lykkelige møtet mellom tekst og oversetter. Notabene mellom tekst
og oversetter, ikke mellom forfatter og oversetter. Jeg anser det for eksempel
for en lykke for meg personlig at jeg har fått lov å gi norsk stemme til en
forfatter som Virginia Woolf. Men jeg må jo si at jeg også betrakter det som en
lykke at jeg er forskånet for å treffe henne i levende live. Det tror jeg ikke
hadde gått bra.
Jeg kunne jo ikke vite hvordan dette skulle gå da jeg i sin tid ble spurt om å
oversette Orlando. Og det kunne ikke redaktøren som spurte meg heller. Jeg hadde
holdt på med helt andre ting inntil da. Men noen blind date var det likevel
langt ifra. Jeg visste nemlig en viktig ting om meg selv og min egen legning når
det gjelder litterære preferanser. Jeg visste at jeg er syntagmofil.
Setningselsker. Det har jeg alltid vært, og alltid visst. Språket, setningene,
med sin klang og sin rytme, har alltid vært det mest lystfylte ved det å lese
for mitt vedkommende. Mye mer enn plot og action og ”den gode historien”. Sånn
er det bare. Derfor var det å bli spurt om å skrive akkurat Virginia Woolf på
norsk, rett og slett som en gave fra himmelen. Jeg visste at jeg gikk herlige
dager i møte. Og sånn ble det. Dager og uker og måneder og år, med tekster som
mange andre ville gjespet eller fått tarmslyng av, men som på en eller annen
måte er mitt element. Det er antakelig ganske sært. Og det er en slags hemmelig
glede. Jeg husker at jeg satt på hytta om sommeren – med utsikt til Færder fyr –
og oversatte Til fyret. Alle rundt meg drev med hytte- og sommerting, snekret og
spilte badminton og sånn, og der satt jeg, klapre klapre klapre, stakkars
Merete, jobber og jobber, og jeg tenkte, de skulle bare vite! Å få lov å sitte
der og taste frem lange, vidunderlige, bølgende perioder og meske seg med
semikolon og parenteser … Lykke.
De av dere som var på NOs høstseminar for noen uker siden, fikk et fint eksempel
på sånn oversetterfryd som jeg snakker om her. Erik Krogstad fortalte om sin
glede ved å gå tilbake til det språket han har vokst opp med, og være i det, og
hente ut ting som indirekte eller direkte beriker oversettelsene hans. Om den
hemmelige gleden ved å vite at det her og der glimter i en gauldalsglose.
Dette hører som sagt under de ensomme gleder. Det hender jo forresten at en og
annen leser deler den i ettertid og gir uttrykk for det – og da er naturligvis
lykken fullkommen. Men det skjer ikke hver dag, det skal sies.
Forresten er ikke oversetterens hverdag lenger så ensom som den var. Informasjon
og ekspertise er plutselig bare noen tastetrykk unna, og gleden ved å tilhøre et
fellesskap av kolleger kan man åpne for akkurat når man vil. Det må ha skjedd
noe med kvaliteten på norske oversettelser etter at vi fikk O-ringen. (O-ringen
er altså en e-postring der oversettelsesrelaterte problemer drøftes, der man kan
spørre og få svar.) Jeg kjenner i hvert fall for min egen del verdien av når som
helst å kunne konsultere en sånn flokk av skjerpa språkbrukere, både når man
strever med å skjønne hva det står i en originaltekst, og når man vakler i sin
egen språkfølelse og blir usikker på hva man egentlig sier på norsk. Alltid er
det noen som har lyst og overskudd til å se ut over sitt eget og gi et bidrag.
For ikke å snakke om alle de gangene man får geniale løsninger på flokete ting
givende av lysere hoder enn ens eget! Der har Virginia Woolf og Ali Smith og jeg
opparbeidet oss en stor takknemlighetsgjeld. Jeg spurte en redaktør en gang om
jeg kunne få lov å takke i boka, med navns nevnelse – det gjør jo forfatterne –
men hun var skeptisk, ja. Men jeg er meg i hvert fall intenst bevisst at
kvaliteten på mitt arbeid høynes av det at jeg er en del av et sånt raust
fellesskap av kolleger, både nå, og historisk sett. Jeg kan vel ikke stå her og
ramse opp navn og eksempler heller, men jeg kan jo nevne én lykkestund jeg hadde
nå i vår, da jeg satt og gjorde ferdig Jacob’s Room, Jacobs rom, av Virginia
Woolf. Den unge engelskmannen Jacob Flanders er på vei ut i verden, tiden er
like før utbruddet av første verdenskrig, han er kommet så langt som til Paris,
der han rangler etter noter med en gjeng kunstneriske svirebrødre som har en
imponerende evne til å skråle Shakespeare-sitater like til de slår trynet i
tallerkenen. Et vinglass skvulper over, og Jacob banner spontant fra femte akt,
tredje scene i Macbeth: ”The devil damn you black, you cream-faced loon!” Woolf
er én ting, Shakespeare en annen. Man slår opp i Macbeth på norsk ved Morten
Wessel Krogstad: ”Må Satan svi deg svart, ditt melkefjes!” Woolf på norsk løftes
til nye høyder. Da trenger man ikke gjøre mer den dagen, som Ragnar Hovland
pleier å si.
Dette er gleder hjemme på bruket, men av og til, så ofte som mulig, faktisk, må
man lette på oversetterbaken og komme seg ut i verden og få kjøtt på ordene. Å
reise som oversetter er en glede helt for seg selv. Å se og omgås og ta i og
spise sånt som man bare kjenner som ord, men som må bli til ekte bomull i
bomullstrøya og bongo på bongotromma på norsk. Og landskap – ofte engelsk
landskap for mitt vedkommende – Sussex downs og Yorkshire dales – ord, ord – det
er en ekstra meningsfylt glede når man får møte dem med gress på og himmel over
der de fins i virkeligheten.
Tilbake til gresset og himmelen på elvebredden ved River Ness, der jente møter
gutt på en ganske finurlig måte, og språk møter språk, og forvandlingens fryd
feires. Det blir bryllup så det synger.
” … og nå var bandet i gang, og riktig herlig låt det, for den vidgjetne,
rødsprengte felespilleren som spilte i alle de beste bryllupene var der, og
hadde fått seg en sup, og fått frem fela, han var mann for å gjøre buet treverk
og hestehår, tarmstrenger og harpiks om til en enslig svarttrost og så til en
flokk av svarttrost som sang alle kveldene på en gang, og så til glad laks i
lek, til jubelen for en lenge savnet båt som endelig vender hjem, til lengselen
som venter et lykkested på at to som ikke kjenner hverandre skal møtes akkurat
der, hvor steinene gror til og grensene krysser seg selv. Det var lyden av
livets strøm, lyden av udemmet elv, og der, ved siden av felespilleren, sto
kompisen hans og spilte den samme melodien, han sto der og spilte sammen med
partneren sin og fant, i alt han fikk fingrene i (fløyte, beljespell, harpe,
gitar, tom gammel oljeboks og en kjepp eller stein til å slå på den med), en
musikk som ikke bare fikk busker og trær til å rykke seg selv opp av jorda og
flytte seg så de hørte bedre, men fikk dem til å slå ut med kvist og blad, fikk
alle måkene til å klappe med vingene, fikk alle høylandets hunder til å bjeffe
av glede, fikk alle tak til å danse på husene, fikk alle brostein i hele byen
til å rive seg opp og stille seg på en kant og gjøre en glad piruett, ja, fikk
selv den gamle katedralen på sin faste grunnmur til å hoppe og sprette.”
Jeg tenkte det var en definisjon på en skjønnlitterær oversetter som kunne passe
i anledning dagen. Jeg liker den, jeg, i hvert fall. Ikke håndverker i forhold
til Den Store Kunstner. Ikke tro og underdanig tjener. Ikke annenrangs skribent.
Men kompisen som spiller den samme melodien.
| 
